Kjekt å ha

SuperUnni kom inn som en skinnende hvit tornado i dag. Og nå er det igjen mulig å se at spisestua er nettopp det. En spisestue.
Når jeg tenker meg om har det ikke vært ryddig der inne siden forrige gang hun tordnet gjennom med sin brett-og-kast-metode. Det som ikke kan brettes sammen og legges på plass, blir kasta.

Alle som har en sånn superhelt i kretsen sin, blir nok litt bortskjemte. Og late.
Ikke jeg såklart, jeg bare nevner det på vegne av andre.
Nå sitter jeg og beundrer den glatte bordplata. Det er visst furu. (Vel, beundrer og beundrer. Ser på)
Og denne gangen. Denne gangen skal jeg holde det fint.
Ingen post, ingen kleshauger, ingen skolesaker. Og absolutt ingen tegnesaker, ladekabler, hobbybøker eller trådsneller.

Og skulle jeg finne på å bruke bordet til noe igjen, noe annet enn middag altså, så blir det å rydde bort igjen med en gang etterpå. Ellers kommer rett og slett SuperUnni og rister meg!

Jeg tror nok hun klør seg i hodet over alle boksene jeg sparer på.
Alt fra isbokser i plast, til sammenleggbare pappbokser fra ikea, til blikkbokser i utallige størrelser og former. En vet aldri. Plutselig er det akkurat en sånn boks jeg leter etter.
Men i dag var jeg veldig flink, og kasta opptil flere bokser. Til og med en liten, rund dropseske i metall, som både var vakker og hendig. Vel, akkurat det var vi nok ikke enige om. Så den gikk i søpla.
Men jeg vet hvor i søpla den ligger, i tilfelle angeren blir for stor.

Sunde viser seg nok en gang for meg, jeg ser han sniker seg ut i søplekassa for å hente de stakkars tøflene som mor har hivd.
Nei. Hva skulle livet vært uten Sunde.
Eller SuperUnni.

Jeg bare spør.