Førtiårslaget

Jeg har lyst til å fortelle litt om en fantastisk fest jeg har vært på.
Nå nylig. Faktisk var den ferdig i dag morges.

Gjestene kom rundt seks i går kveld, til et pynta grendehus og en bunadkledd førtiåring.
Som kanskje for første gang i livet var i rute.
Dette var et såpass ukjent fenomen, både for meg og gjestene, at vi likevel ikke satte oss til bords før nærmere halv åtte. Det skulle vel tatt seg ut, liksom. At alle hadde fått seg mat og drikke før det var gått en time.

Det mest geniale med maten, var at det ikke var meg som laget den. Sikkert derfor jeg var på høyden når det gjaldt tidsskjema.. Alle hadde med seg et bidrag hver, og dermed fikk vi et fyrverkeri av en buffet, der alle fant seg minst èn favoritt. Jeg fant veldig mange, og var lykkelig over den romslige bunaden.

Det er vel ikke noe statshemmelighet at jeg liker å være i sentrum. Eller hvertfall i nærheten av sentrum. Selvom jeg bor i dalstrøka innafor, som to av gjestene så treffende beskrev det.
Så da min gode venninne Oliver reiste seg opp for å holde tale, kjente jeg det kilte litt i magen.
Jeg visste at hun hadde lyst til å si noen ord, såpass hadde hun jo røpet på forhånd.
Men det som kom var jeg rett og slett ikke forberedt på.
Jeg sitter igjen så og si målløs, selv ett døgn etter å ha mottatt Olivers førtiårstale til meg.
Nå skal det riktignok sies at jeg ikke er vant med taler og høytidelige godord til meg selv. Men jeg har jo fått ett og annet kompliment opp gjennom åra, og trodde jeg hadde hørt det jeg skulle.
Men så hadde jeg altså ikke det.

Stum, litt til.

Og etter en stund, når maten og praten var i god flyt igjen, hadde jammenmeg lærerne fra Skotselva et opplegg klart! De hadde satt seg ned og laget en fullverdig individuell opplæringsplan til meg, med kartlegging av egenskaper, problemer, behov og målsettinger. Jeg kan nevne at begrep som tid og orden var sentrale i denne. Noen påpekte at de syns det var gått usedvanlig mange år før jeg fikk min egen IOP, og vil lo godt på min bekostning.
Innlegget ble toppet med en skikkelig quiz. Endelig en quiz som handlet om noe interessant: Øystein Sunde-låter! De fleste quizer har nemlig altfor lite av dette.  Det var Jane mot røkla, og jeg spissa ørene og albuene godt, for å si det sånn.
Men jeg greide ikke alle!
Gremm for det. Men jeg vant uansett. Hah!
Det kan ha en sammenheng med at mine egne gullgutter var oppnevnt som dommere, og de tenkte vel at det vanka lite kveldsmat om de ikke dømte klokt.

Etter å ha stupt over Pavlovaen så det skvatt nedover bunaden, fant jeg ut at det var på tide med et annet antrekk. Og da var det på tide å sende den yngre garde hjem med bestefar i samme slengen.
Festen fortsatte på nye, røde sko som egentlig er så lekre at resten av antrekket var unødvendig. Men av hensyn til de andre gjestene hadde jeg noe kjolegreier til. Og rose i håret. Såklart.

Scenen var rigget med gitar og mikrofoner, og vi dro det gamle pianoet inn i salen. Jeg fikk høre nydelig musikk fremført av unge, vakre mennesker.
Spesielt "river flows in you" rører meg veldig, den er bare vakker. Og litt sår.
Jeg var også med på litt underholdning sjøl. Blant annet hadde en skolevenninne sørget for at vi kunne fremføre joiken vår(!) i ny drakt , i tillegg til at jeg ikke har selvsensur når det gjelder egne gitarprestajoner, så underholdning ble det da! Naboen gikk hjem og henta trekkspellet sitt, og dermed ble det fullt texas! To veldig gode venner lagde en sputnikmedley, blandet med en og annen vals. Og da så jeg mitt snitt til å ta en sånn slåttestev, når jeg først fikk tak i mikrofon!
Og så gikk det litt slag i slag, med sang, dans og sprell.
Flere viste talenter ingen tidligere hadde sett.
Og SuperUnni var i sitt ess, som hun pleier på den tiden. I tillegg imponerte mamma, med å holde stand til langt over leggetid. Og selvsagt kom Bonden med noen gode røverhistorier og fiskeskrøner.

Det viste seg at en av gjestene velvillig kjørte folket hjem etterhvert som de kapitulerte, og hun hadde litt av en jobb! Da hun kjørte Bonden hjem insisterte han på å betale henne, selvom han hadde glemt hvor lommeboka var. Så da hun kom tilbake, hadde hun to vedsekker liggende i bagasjen!

Som den voksne og ansvarlige personen jeg er, kunne jeg ikke være den første til å dra hjem, og så overlate festlokalet til de andre.. Så da jeg omsider takket for turen hjemme, var det godt utpå andre siden, og like før daggry.

Inne i stua var det som det skal være etter en god fest på Øssia: Bonden og Nabon i hver sin sofa, Nabon bakoverlent med åpen munn og nesten lukkede øyne, og Bonden slitende med fjernkontrollen for å styre lyden til Nazarethkonsert på video.


Og alle var enige om at det hadde vært en fin fest.