passbildet

To bukser ligger på gulvet akkurat som de var gått ut av. Hun rister litt på hodet, men roper ingenting mens hun samler krøllete sokker. Hun finner tre og et halvt par. En annen dag ville hun eksplodert og tilkalt synderen sporenstreks for å få orden i sakene. Men det er en sånn fin dag. Sommerferien er nesten over, og sola har endelig begynt å varme litt. Det får heller være med litt rydding. Forresten liker hun å skifte sengetøy. Og unner ungene den deilige rene følelsen til kvelden.

Litt i sin egen tåke, det er sånn hun går og pusler. Tenker på andre saker. Hvor kaldt det har vært i sommer, og hvordan det kan ha blitt sånn. Hun snuser på det skitne sengetøyet, og hun snuser på det rene. Hun tenker på at alle lukter er interessante, på sitt eget særegne vis. Hun har alltid vært sånn. Kan kjenne igjen eieren til en gjenglemt jakke på lukta. Og kan lukte vannlekkasjer. Disse tankene steller hun med mens hun drar fram senga for å bytte laken.

Under senga, like ved armlenet til sovesofaen, ligger det en liten papirlapp. Ikke stor, men stor nok til å vekke oppmerksomhet. Den ser mistet ut. Da hun bøyer seg ned, ser hun at det ikke bare er en papirlapp. Det er noe mer. Noe viktig.
Hun møter blikket til pappa. Ikke sin egen. Men hans.
Et passbilde i gråtoner ligger i hånda hennes. Hun setter seg ned på senga og ser. Det må være gammelt, for hun kjenner igjen den svarte trøya med hvite skuldre. Og halskjedet, som han sluttet å bruke for mange år siden. Men ellers er han så lik seg selv. Blikket hans er like direkte, og uttrykket er ekte barnlig. Blir han ikke eldre? Eller er det hun som ikke ser det?

Det er bittesmå hull etter tegnestifter over hodet, og hun regner med bildet har hengt flere steder ved denne senga. Kanskje har han lett etter det perfekte stedet, -et sted ingen andre har sett?

Ved siden av panna er det et svart fingeravtrykk. Hun legger tommelen oppå avtrykket, og kan nesten kjenne sårheten i guttens kjærtegn av pappa. De to er så like. De har en magnetisme i seg.
Savnet etter denne mannen er til å ta og føle på.

Hun bestemmer seg for å la det ligge framme, så han kan finne det igjen da han legger seg. Som en fin overraskelse. Klarer likevel ikke å dy seg, og forteller da hun kommer ned at hun har funnet bildet av pappa. Om det hadde blitt borte for ham? Hun vil han skal forstå at det er en fin ting, å ha det bildet. Men vet ikke mer å si. Så hun fortsetter med sitt som om ingenting.

Han svarer et lett, -Å, hadde jeg bilde? Har du sett sykkelhjelmen min? Og forsvinner ut døra.
Hun vet. Hun kjenner ham. Han har valgt å bo annenhver uke der nå, og sånn blir det.

Som snarest tar hun turen oppom rommet igjen. Ser på bildet. Og undres. Er denne mannen klar over hvor mye kjærlighet som finnes rundt akkurat ham?
Hun håper det nå, at han vet. Og at han vet å sette pris på det.

Det er ikke noe vits i å rydde mer, hun åpner vinduet.
Passbildet flytter på seg av et svakt vindpust, så hun legger det under puta hans.