Over skog og hei...

Andre juledag, og alt er stengt.
I julehandelens virak har jeg husket julegele til middagen, nougat til konfekten og sennep til sylta. Jeg har også liggende noen kilo frukt, og godteri nok til en bataljon julebukker.
Men brød... Se det var ikke i mine tanker. Eller i mine handleposer. Og det ligger heller ikke noe i fryseren i påvente av stengte helligdager.
Men heldigvis er jeg ikke tapt bak en bakerovn.
Så til frokost i dag hadde vi en gjensmak av heimkunnskapens scones fra ungdomsskolen, bakt med sammalt mel og bakepulver. Bonden var sånn passe fornøyd, men han tygde høflig til han var mett. Og smilte stort da jeg foreslo at vi skulle henge resten opp i mattreet til fuggern, og heller bake skikkelig brød etterpå.

Og mer fornøyd ble han da han forsto at jeg kom til å være med på skitur i dag. Han begynner vel å bli vant til at jeg driver med så mye annet, at han nesten gir opp å få meg med. Men heldigvis stopper han aldri å spørre. For selv om jeg ser litt sånn ut i starten, har skogen en egen evne til å vise seg fra sin beste side, uansett når jeg kommer innom. Og dette vet Bonden, nemlig. Han har blitt vant til å se meg litt mutt på vei ut i bilen, mens han har smurt ski og gjort klar for tur. Jeg tenker at dette kommer til å bli kaldt, og at vi kommer til å gå i bratte bakker for å stupe ut igjen i fritt fall (Bondens favorittmåte å skie på). Og han tenker at jeg snart kommer til å smile skikkelig, fordi jeg alltid blir glad når jeg først har kommet meg ut av soffan og opp til trærne.

Og han har rett. Veien foran oss er myk og hvit.
Det har kjørt en bil før oss, og en snøscooter har leika seg i kantene oppover. Ellers er det bare elgtråkk å se, og snøen ligger i dynger oppå busker og steiner. Vi finner en god plass å parkere, og smekker på skia. Gamle Tunghørt løper lykkelig rundt med skvettene sine. Halen i en stolt krøll, og nesa borer seg gjennom snøen. Siden det ikke er et menneske å se, får han løpe fritt.

Jeg er ganske trygg på at Bonden ikke hadde fått jobb i smørebua på landslaget. Ikke på kretslaget heller, for å være ærlig. For de første hundre meterne tror jeg vi strakk oss noen cm i høyden, begge to. Ganske vaglete å gå på så høye ski, så vi skrapa likegodt av hele stasen før vi gikk videre. Ganske flatt og fint, jeg kjente at dagen var god. Selvsagt kom det en monsterbakke, men Bonden lovet at det var den verste, og at den snart var over. Jeg tråkka fiskebein oppover og grua meg til nedturen. Bonden tråkka fiskebein oppover og gleda seg til nedturen. Og Gamle Tunghørt har så lavt tyngdepunkt at han sikkert ikke merker hvilken vei bakken heller.

Sola så sitt snitt til å vise seg litt, og mellom trærne lagde den glød til snøen.
Nok en gang lar jeg meg overraske over storheten jeg møter ute. Noe så enkelt som trær, snø og ettermiddagssol. Og likevel så underlig.
Stemningen det skaper er verdt å ta med seg både hjem og ut igjen.
Om noen skulle mangle litt julestemning, så deler jeg gjerne disse bildene fra slettelandet innover.




Vel, tiden gikk, det var på tide å snu for å finne tilbake til bilen. Sola var fortsatt på tilbudssiden, om enn ikke til å bli brun av. Monsterbakken nærmet seg, og Bonden satte opp farten. Jeg prøvde å hale ut tiden og løypa, men det var rett og slett ingen vei utenom. Nå skulle jeg nok ønske jeg ikke hadde skrapet av swixen, for det ville jo stått børr, nok til å kunne gå denne bakken ned uten å skli en millimeter. Men så flaks har man altså ikke. Så det ble sidelengs tråkking på meg. Og der jeg sto i bakken og tenkte over livet, hørte jeg plutselig at det kom en skiløper i fint driv mot meg nedenfra.
Det var jaggu Bonden som syntes bakken hadde vært så bra, at han var på vei opp igjen for å ta den en gang til.
Jeg sto gapende igjen, sidelengs i dyp snø, og så ham suse forbi meg og nedover bakken. Mannen er gal, det er opplest og vedtatt.

Men, turen var fin den, og hjemme ventet julas siste medisterpølseribbekakemiddag. Jeg kan til og med krysse av for dagens treningsøkt, siden jeg til stadighet kjente pulsen min i halsen, melkesyre i beina og pusten min utover skituppene.

Stille natt...

Lille julaften.
Gutta er levert, det er ikke min tur i år.
Juleklemmer i gangen, husk å henge opp skjortene deres nå da. Og kos dere masse.

Bonden skal brøyte nå som snøen har bestemt seg for å ta en tur. Selv om han er sylte forkjøla. Det er heldigvis varmeapparat i traktoren, sier'n. Og tar seg en runde med fresen. Siden jeg ikke er så god på sånt, kommer jeg på at jeg har glemt å kjøpe surkål og poteter. Og riskrem. Slikt går ikke an. Best jeg drar ut og gjør litt nytte for meg.

Jeg kan ta meg god tid på senteret, snakke med gamle kjente, ta en kaffe eller to.
Julesanger over alt, og hyggelige folk.
Jeg liker egentlig julestria jeg. Hjemme har jeg lagt lista passe lavt til å rekke å kose meg litt.
Jeg fikk da vasket vinduene i går, og gardinene. Og gulvene, faktisk. Så jeg syns det fikk holde.
Og i dag tidlig rakk jeg å vaske dassen akkurat før frokostfolket kom.
Klesvaska stablet jeg oppå hverandre inni dusjkabinettet og klemte igjen dørene så det ikke skulle falle ut på intetanende, fornødne gjester. Og håpet at ingen ble nysgjerrige på hva som var der inne.
Frokosten med nære og kjære er kanskje den fineste juletradisjonen jeg har. Gutta som våkner til julestrømper, og som ser TV i pysjen til godtfolket kommer. God tid, lav kleskode og varm kaffe.

Jeg har grublet litt de siste dagene, på hvordan jeg skulle få meg en julekonsert, siden jeg ikke har fått vært på noen enda. Og dagene har tikket mot julaften.
Men i kveld har jeg altså fått det til. Jeg rakk til og med å få med meg mr Pomeroy, Winterbottom og resten av gjengen til Sophiegirl før jeg dro. Bonden lå forkjøla og gåen på sofaen. Og som den omsorgsfulle og empatiske husfruen jeg er, valgte jeg å dra på konsert så han skulle få litt ro.
Med en baryton som fikk pelsen til å strekke på seg helt fra tærne og opp til nakken, tok Jan Morten Helgestad ansvaret for å levere Helga Natt, som siste nummer.

Ut i nattemørket, som virker litt lysere når lette snøfnugg i milliontall danser rundt lyktene.
Veien er helt, helt hvit. Ingen lyder.
Jeg møter to brøytebiler, og det er alt.

Trærne bøyer greinene ned mot veien og det henger istapper i glassene på gatelyktene.
Ja, det er en stille natt.
Tenk at stille kan være så vakkert.

Julepresanger i Eikerbladet

Julepresanger. 

Noe helt annet enn juletresanger, selv om det bare er én bokstavs forskjell.

Du grønne, glitrende juletresang og Så går vi rundt om en juletresang er ganske fine begge to. Men de handler tross alt om treet som julepresangene skal ligge under. Og presangene skal pakkes opp under nøye tilsyn av hele familien, gispes over, takkes for og legges pent på plass sammen med de andre julepresangene.

I forkant av dette skal de skrives ned på en ønskeliste som gis til tanter og venner, samles inn i handlekurv og betales med svimlende summer. Før de tas med hjem og pakkes inn på spisestuebordet etter alle kunstens regler. Og de reglene er mange nå. For det er ikke bare, bare å pakke inn julegaver lenger. Dagens catwalk lever i beste velgående under juletreet, takk.

Å pakke inn en julepresang betyr at du må kunne matche papir og bånd, gjerne i flere lag med ulike fargenyanser, og gjerne splittet opp i strimler istedenfor den gammeldagse, litt sidrompa krøllen som du lager med saksebladet. Hjørnene skal være brettet, ikke bøyd, og i hvert fall ikke klumpete. Dette kan være en utfordring om du har kjøpt litt tykkere, håndlaget papir fordi det var så in i år.

Og kortet. Du skriver vel ikke sånne enkle pakkelapper lenger? Pass på fargenyansene også her, og skriv helst på et visdomsord med en egen kalligrafipenn.

Julepressanger. 

Som i julepress-anger.  Ordet passer ganske greit til den angeren som kommer etter at du har prøvd å følge julepresset siden midten av oktober. Om du har prøvd da. Det har ikke jeg.  For med unntak av julesangene, som jeg spiller fra november, har jeg lyst til å tenke at jula er ei fin tid i slutten av desember, der vi kan senke skuldrene og heve kosefaktoren. Med fritid og høytid, langbord og muligheten til å gi gaver til de nære og kjære. Det blir kanskje så som så med trender. Disse rullene med gavepapir er kjøpt inn ganske billig. Papiret skal jo av uansett.

Mine julepresanger blir pakket inn på spisestuebordet. Det kan tenkes jeg ved en feiltakelse får pakket med noe av det andre som ligger på det bordet også, fordi jeg samtidig har brukt bordet til å legge sammen klær, rette tentamener og sortere sokker. Så om noen får en nyvasket sokk av meg til jul sammen med spekefjøl eller bok vil jeg gjerne ha den tilbake. Sokken altså.

Det altfor tynne gavepapiret lever sitt eget liv, og i det jeg klarer å få løs litt teip, har jeg mistet grepet og må brette og dra på nytt. Teipen viser seg kanskje å bli akkurat litt lang, og klarer å klebe seg fast til seg selv når jeg skal ta bedre tak i presangen. Godt jeg har en hel rull å ta av, med både papir og teip. Det gjør sikkert ikke så mye med noen få klumper i hjørnene. Hjørnene er snedige. Når jeg skal samle den ene siden, tyter presangen ut i den andre enden, og jeg må skjøte papir. Det går unna med teipen. Og noen presanger er faktisk ikke mulig å pakke inn i det hele tatt, fordi de er så uskikkelige. Papiret krøller seg eller ryker på utsatte steder, så jeg må ta et nytt lag på utsiden.

Men med en ukuelig optimisme og litt oppoversvetting går det meste. Så jeg kan gi fra meg en pose med ferdig innpakkede julepresanger, ferdig navnet og merket. De pakkelappene jeg vet jeg har et sted må jeg nok bruke neste år isteden, for de er sporløst forsvunnet nå. Jeg har heldigvis liggende en stor sprittusj, og den glir ikke av med det første. Og det beste med det hele er at jeg ser veldig miljøbevisst ut, siden pakkene mine ser ut som om de er pakket inn i brukt papir, etter all skrukkinga underveis.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til innkjøp og pakking av dine gaver, om du ikke allerede er ferdig. Og skulle det skorte med gode ideer, så husk på den geniale “det er tanken som teller”. Å pakke inn en tanke kan kanskje virke enda vanskeligere enn en vanlig presang. Men det er bare å brette eller krølle sammen papiret, og tanken kommer garantert fram da vedkomne åpner.

God julepresang!

Matboksens hemmelighet

Mammaaa! Kan du si til drittungen at han ikke skal ligga på gølvet og ødelegge!

Jeg har såvidt kommet meg på innsiden av døra, ute er det fjorten blå og jeg vrenger min kuldeastma utover jakker og sko i gangen. Egentlig har jeg ikke lyst til å vite hva som er foranledningen til at en unge ligger på gulvet med et teppe over ansiktet, og den andre dundrer ned trappa.
- Drittunge kan du værra sjææl, jeg får vondt i hue av den derre parfymen, det har jeg jo sagt føøør!

Hmm. Den eldste har oppdaget en ekkel lukt på rommet sitt, og hans første refleks er å spraye parfyme der inne for å overdøve stanken. Og siden rommene ligger så nære hverandre, vil han vise at han bryr seg om lillebrors ve og vel ved å spraye litt der inne også. Litt kan fort bli til mye når du er tretten og har en egen parfymeflaske. Minsten demonstrerer med å puste gjennom et pledd.

Det blir opp med vinduene, full utlufting og den obligatoriske kjefterekka fra mamma. Siden jeg er så godt i gang, kjefter jeg litt for sprayinga, litt fordi jeg oppdager at han har dratt av laken og sengetøy, og masse fordi det flyter rot og søppel om hverandre der inne. Han dukker unna de verste tiradene og rydder etter beste evne. Minsten klager over hodepine, men blir bedre etter hvert som lufta skiftes ut inne på det iskalde rommet hans. Og plutselig hører jeg han flytter om på møblene sine. Nå er juleryddinga av rommet i gang der inne også. Jeg blir igjen inne hos kildeinnehaveren.

Nå må du kikke under alt som ligger på gulvet, på benken, i vinduskarmen og i senga. Ett eller annet sted ligger det noe som råtner, og du MÅ finne det!!!
-Jammen, mamma, jeg har sett over alt, det er ingenting her.
Og som menn flest har han lett etter kilden, sannsynligvis lett bøyd, med henda i lomma. Tåspissen har løfta på ett og annet, og rommet er sjekka ut. Ingen kilde til stank her. Mistanken hans er at det sitter noe i veggene. Eller kanskje i dyna, som han bærer ned til vask.

Ett sted har han ikke tenkt på, likevel.
På gulvet ligger den matboksen jeg maste om for over en uke siden.
Med mat i.

Jeg trenger ikke skrive mer om dette.
Trur jaggu den unge mannen lærte ett og annet om matbokser i kveld.

Tro om..

Tro om du kunne kjenne det samme som meg,

i en annen dimensjon?

Se på meg og vite

at alt er perfekt.

Tro om jeg kunne se tankene dine,

når du var full av lengsel?

Se deg lyse opp

fordi det var meg.

Tro om du noensinne vil komme inntil meg,

med hjertet ditt?

Legge det foran meg

i all sin nakenhet.

Tro om vi kunne møtes

i evigheten?

Tro om det er verdt

å vente på..

Julestrie tanker?

De rynkene som finnes oppå fingerknokene.

De er alltid gode å sammenlikne med, om baderomsspeilet med kraftig lyssetting skulle dolke deg i ryggen en tidlig morgen. Ingen rynker som noensinne kommer fram i ansiktet vil kunne måle seg med disse dype strekene, som ikke bare lager skrukker, men i tillegg får knokene til å se pløsete ut.

Skulle du i tillegg være velsignet med litt korte fingre og tørr, sprø vinterhud oppå henda, da kan egentlig lyset på badet være så sterkt som helst. For da er det bare å løfte hånda opp mot ansiktet, så ser ansiktet minst tjue år yngre ut likevel.

Jeg bare nevner det, om du skulle ha behov for et tankesprell i julestria.

Og her er ett til:

Mangel på søvn.

Siden jeg har hørt noe om at summen av to ytterpunkter er konstant, må det da være overskudd av noe annet.

Hva er det overskudd av når det er mangel på søvn, tro?

Overskudd av våkenhet?

Jeg føler meg sjelden veldig våken om jeg har underskudd på søvn.

Til gjengjeld kan jeg ha vært veeldig våken timene i forveien. Altså før mangelen oppsto.

Neida, jeg bare nevner det. Også.

Har du egne grublerier eller tankesprell som gjør julestria litt kortere, så del gjerne!

Dørmøte

Når det eneste du visste med sikkerhet
likevel viste seg galt.

Døra er for trang til å møtes i,
uten å måtte stryke borti.
Øyne som flykter, ser ned og vekk.
Innover, der ingen kommer til.

Kan vi ikke bare,
hvorfor er det så vanskelig?

En utgang kan også være en inngang
Avhengig av hvor du kommer fra
eller hvor du skal.
Hold fast i dørkarmen,
det gjør ingen ting om du nøler på terskelen.

Noen ganger er det faktisk der
i døra
livet er på sitt sterkeste.