Og rektor spør...

I forkant av et jobbintervju vet jeg sannelig ikke opp ned på noe!
Jeg får den samme følelsen som til muntlig eksamen, noe jeg nesten har strøket på flere ganger. Det er så mye lettere å svare rett og godt om jeg har tiden det tar å skrive ned ordene før de kommer på trykk.
Saken er, at jeg er så redd for å dumme meg ut, at nervene slår inn. Og min kropp reagerer automatisk med et vanvittig forsvar når disse nervene slår til: Skravla begynner å gå, nærmest av seg selv.

Avstanden mellom hjernen og munnen er liksom så kort, og når det først er ute av munnen, er jo skaden skjedd. Da er det ørenes jobb å fange opp hva som akkurat hendte, sånn at hjernen får tid til å reflektere over det, - først etterpå.
Mottaker sitter litt overrasket og fordøyer mine klønete uttalelser, og jeg sitter og angrer.

Men mellom hjernen og fingrene er det over en halv meter, og om jeg sitter riktig nær skjermen, er det ikke langt til øynene, som kan sende signaler opp til hjernen for refleksjon, -før mottakeren får greie på hva jeg akkurat holdt på å buse ut med.
Det har ofte hjulpet meg til å bevare gode øyeblikk og å blåse på såre opplevelser.

Jeg leste i dag at skjønnhet kommer innenfra, så det beste er kanskje om jeg sitter helt stille.
Og gaper.

Kjolekjøp...

Gratis frakt og femti kroner i avslag. Full returrett og trendgaranti. Boozt og Zalando konkurrerer om min oppmerksomhet.
Det er ikke grenser for hvor enkelt og kostnadsfritt jeg kan få all verdens lekre kjoler hjem til meg.
Dyre merker, spesielle merker, kjente og ukjente merker. I alle farger med og uten ermer, stropper, lommer og glidelåser.  Det er tydelig at de ikke har sett meg in real life, disse aktørene som selger kjoler på nettet.
Og ikke en eneste av kjolene ser ut som noe annet enn bombenedslag på timeglassfigurer.
Det er fort gjort å la seg friste til å tro at de vil se sånn ut på meg som de gjør på bildet.
Men jeg har heldigvis vært ute ei vinternatt før.

Jeg har mine runder med postordrepakker friskt i minne, der jeg har bestilt vilt fra Ellos og H&M.
Full av forventninger og tømt for penger har jeg dratt digre pakker i hus og kledd meg nesten naken hjemme på stuegolvet for å sjekke ut varpene. På kveldstid har store vinduer fungert som helfigurspeil.
Det ene plagget etter det andre har kommet hel- eller halvveis opp, med vekslende hell. Glidelåser som spriker er et spesielt syn, det vet alle damer som har tatt med seg ulike plagg inn i prøverommet. Og rødfargen som var så fin på bildet viste seg ofte å være mer oransje. Eller rosa.
Haugen med klær som skulle sendes tilbake eller byttes i større strørrelse vokste i takt med skuffelsen. Og det eneste som lå i "keeper"-haugen var badetøy og sko. Og den gratis trillebagen med tilhørende toalettveske, som var hurtigsvarspremie.
Slukøret var jeg tilbake på posthuset med en nesten like stor pakke, og måtte selvsagt betale returen sjøl, fordi ingen garantier dekker det faktum at mottaker har uteblitt fra trening (og til gjengjeld ikke gått glipp av ett eneste måltid) de siste tre årene.

Det er mange år siden siste postordrebestilling nå, men jeg har fortsatt min trillebag og toalettmappe fra Ellos en gang på slutten av nittitallet. Ingen av dagens aktører har lokket meg med ny koffert, men til gjengjeld har de et utvalg av kjoler som ikke er til å motstå.
Trur jeg går på en smell der altså.

vinterferien i eikerbladet uke 9

Vinterferie!

Mørket har pressa alle vitaminene ut av skrotten, lekser og oppgaver har tatt over så lenge at minnet om barbeint bare kjennes som luftspeilinger over varm asfalt. Desperasjonen etter vitaminer tvinger selv ungene til å spise opp fisken sin, jeg sprengfyrer for å kjenne at det blir litt for varmt og prøver å overse at huden min ser ut som benkevarm kefir. Leggene har naturlig isolasjonsmateriale og ullsokker funker bedre enn barbeint. Sånn er det ofte i februar.

Men det er vinterferie, og jeg har sett sola flere ganger allerede!
Den varmer sjela og takskjegget, enten jeg trasker av sted på ski eller sitter helt stille.
Denne ferien har jeg faktisk prøvd begge deler.

Min første tanke når det er noen fridager med sol, er å sitte på en stol inntil veggen, med pledd og solbriller og slikke i meg alle de tynne, tynne strålene med vitaminer. Med kaffekoppen, kanskje gitaren og et par gode venner. Og hele dagen til rådighet.
Heldigvis har jeg Bonden og Gutta Krutt i livet mitt, og de sørger for at min første tanke ikke slår til. Skal jeg tro Bonden, er det å sitte stille på en soldag like interessant som å se negla gro, og han har tre likesinnede på laget sitt. Så da blir det å pakke ski og utstyr oppå hverandre i bilen, lirke inn to gutter og Gamle Tunghørt og kjøre til fjells. Bonden er redusert, med en skulder ute av drift, men det hjelper jo ikke meg. Til fjells bærer det, og jeg skal gå på ski, enten jeg vil eller ikke.

Bortoverski er noe træl. Umulig å kontrollere, hverken sving eller brems slår inn når jeg trenger dem. Og det gjør jeg stort sett hele tiden, bortsett fra i oppoverbakke. Da går det til gjengjeld bakover ved hvert tak. Og når jeg kommer opp bakken møter jeg en isende sno fra nord som stikker i ansiktet.  Men når det er lange, duvende sletter, med vinden i ryggen og sola i fjeset. Og gutter som småprater litt med mamma. Og en bonde som stråler herfra til evigheten.. Da er bortoverski ikke så verst likevel. Vi finner en fin plass med nok bakker rundt til at de gale får svingt seg, og nok ly til at mamma og Gamle Tunghørt får hvilt seg. Med rompa godt festa til underlaget og noe varmt i koppen ser jeg saltoer, snøballkrig, løssnøkjøring og snøhulebygging på trygg avstand. Og takker Bonden for at han er så sta og barnslig at det blir skitur enten jeg vil eller ikke.

Jeg kan til nød like å stå på stålkantski, der bena sitter skrudd fast i altfor trange støvler. Om snøen er myk. Og det ikke blåser. Eller snør. Og om ungene er med. Selv om de trekker lodd for å slippe å kjøre heisen med meg fordi det er så flaut. Jeg snakker for høyt, kløner med heisen og ler når jeg dummer meg ut. Etter hvert har det blitt mer at jeg sitter i varmestua, gjerne med strikketøy eller litt skolearbeid, mens gutta kommer inn jevnlig for å rapportere at de er i live. Heldigvis er ikke Bonden tam. Han kommer nok aldri til å bli det heller. Så gutta kjører om kapp med hverandre, ser hvem som hopper lengst, høyest og gærnest. Og jeg. Jeg tar gjerne heisen ned igjen også, bestiller meg en kaffe og myser mot tidligvårens vitaminer. Den gamle, firbente ligger mest og slapper av, og letter på hodet om han lukter pølse eller pizza. Når gutta er stive i blikket og mo i knærne er stålkantkjøringa over for dagen. Da er det full oppakning på nytt, med ski og utstyr, folk og dyr rundt omkring i bilen. Praten går om hvem som har gjort hva i bakken, og jeg lærer ett og annet triks på stålkant. Som jeg lagrer i tilfelle jeg trenger det en dag.

Pilketur!

Jeg baker pinnebrød og forbereder meg til pilketur. Det fine med pinnebrød er at jeg kan lage det av nesten hva som helst. Uansett hva slags mel, olje eller krydder jeg bruker smaker det likt når det er ferdig brent over bålet. Sot smaker det samme uansett hva det var i utgangspunktet, og jeg blander rugmel og grillkrydder, hvetemel, vann og olje med litt annet jeg finner på benken. Og en kjempediger pose med marsmallows fra Sverige skal i sekken. Kaffen får jeg vente med å lage til i morgen tidlig.

Skolen arrangerer vinteraktivitetsdag, og jeg er frivillig satt opp på pilking sammen med tre gode kolleger og noen friluftige elever. Det viktigste med en vellykket pilketur er etter min oppfatning bålet på land. Det er fort gjort at heltene fryser litt på beina, og om det blir lite fisk kan det være lurt å ha noe annet å grille på bålet for ikke å sulte i hjel. Eller for å tenke på noe annet et øyeblikk i nederlagets stund. Disse pilkegutta syns egentlig fisk er bedre på kroken enn på grillspyd likevel.

Ikke for det, forutsetningene for å få noe er absolutt til stede. To bokser med maggot står i klare i kantinas kjøleskap, og om ingen har brukt dem på brødskiva skal vi træ kroken full og lure både den ene og den andre svømmeren i morgen. Jeg har hørt rykter om at det finnes killerabbor, rekesalat, kjempegjedde og havhest der oppe. Uansett mye god mat for de som spiser sånt.

Vi har ei diger kasse med pilkestikker som jeg håper er surra pent sammen etter forrige pilketur. Ellers kan første halvdel av dagen gå med til å løse floker og knekke plastpinner i sinne. Da er det også godt vi har bålet. Jeg må huske å ta med nok ved. Og kanskje en gitar eller to, som avledning. Vi skal i hvert fall ha med to gvasse isbor.

Vannet vi skal pilke på er såpass grunt at jeg er redd vi må bore ned til myra før vi er gjennom isen enkelte steder. Men det er egentlig like greit. For det er fort gjort å bli engstelig når man har ansvaret for andre, om det skulle vise seg at isen er tynn eller usikker. Og det hjelper ikke akkurat at det kommer noen med katastrofetanker klare, og spør bekymra om det blir pilketur, nå som isen er livsfarlig. Det står i avisene!

Jeg og hiver meg inn på nettet for å sjekke isvarsel. Der leser jeg om hvordan jeg skal spre armer og bein om jeg havner uti isen, og rullekrabbe innpå igjen der jeg kom fra. Svelg. Jeg kjenner adrenalinet gjør seg klar til en skikkelig runde i kroppen min, men finner ikke noe varsel for det lille vannet vi skal på. Heldigvis får jeg bekrefta fra sikre kilder at det er skikkelig stålis. Bonden min har vært der oppe flere ganger og forsikrer meg om at vannet er grunt. – Den eneste faren på Junger, må værra at fisken er klemt i hjel av isen, som sannsynligvis er nerat bånn flere stand. Pass på å dra opp boret når det blir brunt, fra myra, så gåre nok bra!

Så, beroliget av selve pilkeren i livet mitt, pakker jeg sekken med likt og ulikt av votter, lomper, fyrstikker og kniv. Og jeg er glad for at vi ikke hadde planlagt en pilketur på fjorden, men på et lite vann i skyggen oppå en kald ås. Jeg håper at noen av elevene er sikre på veien inn til vannet, siden stedssansen min fortsatt er under opplæring.

Skitt fiske!

Inter(esse)nett

Jeg leser om nye kjoler og treningstips, som jeg er spesielt utvalgt til å få tak i. Uten å søke først. Det står i margen på facebooken min. En haug med reklamer på hvordan jeg, en førti år gammel mor og lærer, sannsynligvis lett overvektig, klistret fast i tidsklemma midt i selvrealiseringsalderen, kan få optimalt ut av livet mitt.
Om jeg bare klikker her. Eller der.
For å være ærlig hender det ofte at jeg er innom tanken på å klikke, men det er heller som en reaksjon når jeg finner vrengte sokker på stuebordet. Igjen. Eller når jeg hører gutta krangle om hvem som er mest dust. Igjen. Men det er en annen type klikking.  

Og jeg leser om andre menneskers matvaner og leggetider. Søvndyssende og vennlig. Eller visdomsord og vitser, ferdig laget, bare til å kopiere og legge inn på egne statuser. Med fine bilder i farger og med glitter. For ikke å snakke om treningstimer med spinning, jogging, zumba, svømming… Etterfulgt av en helsebringende spinatsmoothie eller et velfortjent glass med noe sterkere enn vann.

Som veldig mange andre kan jeg velge å løfte haka så høyt jeg klarer og si at de som legger ut sånt på nettet er dumme. Men det tør jeg ikke. For jeg vet at jeg gjør akkurat det samme sjøl, flere ganger. Og jeg er sannsynligvis en av dem som dynker andres nyhetsvegg med velmenende søppel. Jeg kan finne en musikkvideo som andre bare må se. I og for seg helt ok, men jeg klarer kanskje å legge ut to til, pluss en ny statusoppdatering før jeg gir meg. Og alt dette på under halvtimen. Etter det drar jeg på med et blogginnlegg, som jeg linker rett opp til profilen min, og dermed er en venns nyhetsvegg full.

Jeg tar meg i å lengte etter noen som forteller om noe spesielt.  Kanskje en vanvittig bråkete promp som trengte seg på i butikk-køen. Som fikk folk til å snu seg og gå. Eller en innrømmelse av typen “jeg-drømmer-om-å-bulke-meg-plass-mellom-to-biler-i-lukeparkering”, eller noen som har surfa på porno. Og blitt tatt på fersken av sjefen sin. Eller noen som er hemmelig forelsket, og som avslører seg uten å mene det. Hva som helst, bare det ikke er noe flinkis om baking, vasking, eller trening. 

Noe som vekker meg opp fra den blaserte dvalen.  Hva med et bilde av egne bilringer, eller av de hårete, hvite leggene? Istedenfor perfekt frisyre og andemunn hadde det vært stas med et bilde av grå ettervekst og beige tenner. Et bilde der hud og tenner har samme farge fordi det er vinter og har vært det en stund…

Siden jeg stort sett ikke leser noe av dette på nyhetsveggen min, tar jeg det for gitt at ingen opplever sånt. Ingen piller nese i bilen, ingen synger surt i dusjen, ingen har seg på terrassen til naboen, ingen hyler av skrekk når de ser støvsugern og ingen roper til barna sine. Ikke jeg heller, så klart.

Jeg slipper å fundere på hvordan andre mennesker har det, for det ser jeg daglig. Ikke trenger jeg sende julekort eller bursdagskort lenger heller. Dette gjøres automatisk for meg, det er bare å klikke her. Eller der. Samtidig som jeg sender inn et bud på en hagegruppe i rotting til utropspris tretti kroner. Og hører på en låt på Wimp, mens jeg forestiller meg at en av de lekre kjolene på Zalando faktisk passer. Alt går an på internett.

Internett for enhver interesse. Interessenett.

Harryhandel på sitt beste

SuperUnni og Storebror har en toetasjes turnebuss som leies ut til artister. Nå for tiden er det Carpe Diems strikkeoppskriftslogo som pryder sidene dens, og den ser ganske kul ut.
Denne helga skulle den ikke brukes, og vi ble invitert med på tur til Söta Bror. Jeg var egentlig sikker på at Bonden kom til å takke nei, siden han for tiden er ute av drift. Han har en arm som henger rett ned i rein skjær skulderbetennelse. Men jaggu tok han affære!
Han ringte Simon Bilselger, en nabo borti grenda. Etter en kort briefing var han også overtalt og ville være med på tur. Og flere hang seg på. Til og med mamma!
Jeg satt i sofaen, lamslått over at Bonden anstrengte seg for en Harrytur til Sverige.

Klokka åtte lørdag morgen var han klar, sammen med Simon Bilselger. Ferdig med frokosten før jeg kom  ned trappa, og forberedt på å gå hvert øyeblikk. Jeg hadde morgenkåpa opp ned, håret på vent og ingen kaffe. Men en time etter sto vi på bussholdeplassen, klare for tur. To blad Røren, Bonden, Bilselgeren og meg.
Fem lokale helter, på vei for å kjøpe flesk med familie og venner, til sammen var vi tolv i tallet. I andre sammenhenger har det vært tolv disipler, men det er en helt annen historie.

Turen nedover var dryg, det ble ikke vekslet mange ordene. Selv om stemningen var hyggelig, var det i hvert fall tre stykker som sovnet. Greit for meg, så lenge sjåføren holdt seg våken.
Men da vi nærmet oss Systembolaget ble det fart i sakene. Det var ut i snøregnet, for å stå i kø utendørs før vi ble sluppet inn i puljer. Jeg hadde nyinnkjøpte superlekre sko som jeg øvde balansetrening med.
Følte meg på høyden, bokstavelig talt. Og dagen ble ikke akkurat dårligere da jeg fikk et kompliment i køen. -Eller, fikk kompliment... Det sto to karer bak meg og mamma, og de sa noe om en sexy dame. Fordi jeg hadde på så lekre sko trodde jeg det var meg de mente!
Uansett løftet det dagen.

Og når kjøpesenteret vi skulle inn på var større enn Hokksund sentrum, kilte det i shoppingcellene. SuperUnni og jeg tok fart. Jeg ville ha en parfyme, den gamle var tom. Vi skulle selvsagt spise litt, og finne noe superbillig i Sporten. Vel. Parfymen var like dyr som hjemme. Sporten gikk vi forbi tre ganger på leit etter do, og jeg handlet noen uglesjablonger på Panduro. Skoene var høye, smale og gangelaget ble mindre og mindre lekkert etter hvert som føttene mine protesterte. SuperUnni er ikke så urutt, og hadde flate knytesko. Jeg hadde lyst til å sette meg ned og klage.

Men så oppdaget jeg Godisbutikken! Den slår aldri feil!
Jeg fikk nye krefter, rettet meg opp og fikk los på de digre marsmallowsene.
Sendte SuperUnni rundt for å lete etter Love Hearts mens jeg fylte en pose med svarte salte penger.
Og hvite puter, dundersalt, skolekritt og rosasvarte drops.
Følte meg raus og kjøpte med noe til de stakkars som ikke var på tur. Og Lykken sto den kjekke bi. Jeg fant til og med en gullbarre og en liten cubaner til nesten ingen penger.

Litt slukøret fordi vi ikke fant Love Hearts, men likevel beruset og høye på sukkerdunsten betalte vi veldig lite for veldig mye i Godisbutikken.
Tenker nok treningsbloggen sliter med resultatene etter dette inntaket.

En kartong Doppio Passo, og turen ble fullkommen. Med verkende føtter og munnen full av lakris og sukkerskum vaklet vi tilbake til bussen der Bonden, Bilselgeren og Sjåføren hadde startet opp og satt på varmen.

En etter en dukka de andre opp med store poser og kjøleelementer. Da kom vi på at vi hadde glemt å gå i matbutikken! Men både føttene og vinglassene nektet å endre posisjon, så det ble med tanken. Jeg måtte rett og slett finne meg i en svensketur uten flesk. Mamma hadde selvsagt kjøpt det hun kom for, mens jeg halvsvimmel kjøpte ugler, garn, maling, og godis til gamle kjente.

Turen tilbake gikk som vanlig mye raskere enn turen fram.
Og alle var enige om at det var en fin tur.
Carpe Diem.

Treningsblogg III

Trena kondis i dag. 

Møkkaform.

Treningsblogg slutt.