Unnskyld, har du sterkt eller svakt kjønn?

Jeg hører stadig man snakker om det svake kjønn. Men prøv å stikke mannshodet ditt inn døra på arbeidsrommet der det sitter fem-seks damer, så er det ikke sikkert du føler deg som den sterkeste likevel. Om du har et enkelt ærend, en beskjed eller bare skal hente noe, så har jeg hørt noe om både hønsehus og bingosal. Hvor nå de tar det fra.

Uansett sitter vi i klynger og skravler og skravler. Og skravler. Enten det er om klønete løsninger, morsomme opplevelser eller tragiske skjebner. Eller strikkeoppskrifter, biler, reiser, mannfolk, unger, reklamefilmer blandet med bh-tilpasninger. Og så ler vi. Så høyt at det skraller i vinduene. Ikke sånn jenteknising av småtterier, men tunge støyende latterbrøl, gjerne utløst av ganske grov humor. Jeg tror vi går de fleste bryggesjauere en god gang, om vi bare får muligheten. Og da ler vi gjerne så vi tisser på oss. Vi slenger om oss med vittigheter, og styrken på lattersalvene avgjør hvem som er vinneren. Om det er akkurat da du kommer inn som mann er det fort gjort å angre. Særlig om latteren øker idet ansiktet ditt kommer til syne i døra.

Nå hender det jo selvsagt at vi jobber hardt også, men det morsomme er at vi klarer å prate i munnen på hverandre selv når vi jobber konsentrert. Det er kunsten å velge rett yrke som gjør at vi kan bruke arbeidsdagen med kjeften halvåpen, i fint driv med prating på inn- og utpust. Som lærer må man jo uttale seg i lassevis av saker. Heldigvis.

Og med litt flaks har man egne unger som trenger veiledning, leksehjelp eller en å krangle litt med. Og en Bonde som kommer hjem fra jobben. Da kan skravla fortsette ufortrødent, med diverse utspill for å vise hvor makta ligger i heimen. Det er alltids noe å pludre om, eller klage over, enten det er at kjøkkenet er for trangt eller at det er deilig at det er sol ute.

Jeg går som tidligere nevnt i kirkekoret. Der er vi en salig blanding av damer i våre beste aldre. Under påskudd av at vi ønsker å synge, og holde konserter og bli flinke møtes vi en gang i uka til korøvelse. Selvsagt har vi en egen kaffeordning som går på rundgang, og kaffepausene skal egentlig være ganske korte. Det er de også. Men skravlinga slutter ikke selv om vi står oppstilt i kortrappa. Stakkars Kantor bruker nok opp siste rest av tålmodighet allerede onsdag hver eneste uke. Denne gangen fortalte han oss en historie om den gangen han slutta som dirigent for et kor, fordi de var så innmari skravlete. Jeg lurer på hvorfor han valgte å fortelle oss den historien.. Vi lover å skjerpe oss, nå skal vi ta oss sammen og være litt seriøse her. Jeg er førstemann til å ta lua i handa og angre. Jeg er for så vidt førstemann til å glemme meg bort også. Uavhengig av om kjønnet er sterkt eller svakt, tror jeg Kantors ene mannsstemme blir borte i kaoset av kvitring fra skravlete sangfugler. Og da kan enhver føle seg liten og svak.

Men når det kommer til å skifte dekk på bilen, som tross alt er rett rundt hjørnet, se da er jeg både svak og uvitende om det meste. Dekkene er tunge, jeg aner ikke hvor de er oppbevart og verktøyet er så kaldt å holde i. Det samme fenomenet dukker opp når det er snakk om å hente ved, eller vann på hytta.  Eller å bære fram hagemøblene eller grillen. Da er det godt å kunne smykke seg med å være det svake kjønn. Bonden er stor og sterk og flink.

Når jeg tenker etter er det ikke rart at så mange damer sliter med utbrenthet og diverse hode-mot-veggen-diagnoser. Vi er rett og slett utslitte. Av oss selv.

Treningsblogg III (eller var det IV?)

Den fordømte pulsklokka virker ikke!
Det er litt avslørende at jeg ikke fant ut dette før jeg hadde eid den halvannen måned, men likevel.
Den ene knappen, som jo var det geniale med hele klokka, fungerer rett og slett bare som stoppeklokke. Jeg  fester reima under puppa, sjekker at batteriet er i, tar på meg klokka og venter på å lese av pulsen. Og klokka viser absolutt ingen puls.
Siden jeg kjenner at jeg puster, vet jeg jo at jeg er i live. Så det er nødt til å være røverkjøpet som faktisk var ei katte i en sekk. Uansett hvor mye jeg trykker på den ene knappen er det bare stoppeklokka som starter og stopper.
Arrgh. Skal jeg da altså være nødt til å gå på trening UTEN teknologi?
Ja, da får jeg vel bare stole på den gode, gamle peseteknikken da. Den som forteller meg at jeg snart besvimer om jeg ikke roer meg litt.
Det er bare det, at den har lett for å jukse meg litt.

Aprilsnarr i gamle da'r

Jeg rakk å bli lurt i dag tidlig.
Trettenåringen åpnet døra på rommet mitt mens jeg fortsatt sov. Allerede da burde jeg forstått at det var noe lureri, siden det er mange år siden han var våken før meg. Når han i tillegg spør om han skal lage frokost til meg, kunne jeg med fordel lagt meg godt til rette og sovet litt til.
Men ikke jeg. Verdensmester i optimisme, og bråsulten over det uvanlige tilbudet, rullet jeg meg ut av senga og leita fram tøfler og morgenkåpe.
Gledet meg til frokost, og trallet meg vei ned trappa.
Der nede satt min elskelige trettenåring og glante på tv sammen med en overnattingskompis. Naiv og sulten spurte jeg selvsagt etter mat, og fikk servert en brølende "Aprilsnarr!"

Jeg trenger sikkert ikke fortelle at jeg ikke lo av dette.
Men i dag lagde jeg altså underholdning for avkommet en stakket stund, uten å vite om det. Og jeg har måttet finne meg i å høre at jeg er lettlurt.
Som om jeg ikke visste det.

Nå hører det med til historien at det ikke er store utfordringen å lure meg, april som juni. Jeg ser liksom ikke noe grunn til å ljuge om at det står en bil i gården eller at noen skal hit eller dit på ferie. Ikke blir jeg spesielt overrasket når folk skriver på facebook at de skal bytte jobb eller få flere barn heller.
Og om noen sier det er servert mat, går jeg altså fem på og klapper i hendene.
Skuffelsen er nok synlig i flere lag utenpå meg idet jeg oppdager at det var lureri.

Trøsten er at jeg har ett helt år til å pønske ut en passende hevn.

Blikke børsten av litt sjampis mot tørsten.

Det brutale lyset brøyter seg gjennom gardinene og treffer ansiktet mitt. Jeg prøver å snu meg, og merker med en gang at det var en litt for rask bevegelse. Verden snurrer et lite øyeblikk, jeg ligger musestille for å stabilisere meg. Ved siden av meg ligger Bonden, uforskammet våken og snakker høyt. 

Jeg prøver å spille død for at han skal bli stille, men det hjelper ikke. 

Jeg kryper til korset og innrømmer at formen er elendig. Må snakke sakte, for jeg er så svimmel. 

Jeg kaldsvetter, dyna er klam og jeg prøver å stikke en arm utenfor. Da begynner jeg å fryse og må pakke meg inn igjen.

-Jøss, har du buksa på?

Bonden flirer litt av meg, støvlene mine ligger ved siden av senga. Jeg svarer ikke. Prøver fortsatt å spille død. 

Jeg bruker noen sekunder på å angre på inntak, både i rekkefølge og blanding fra i går kveld. Gode, eller dårlige venner lager påsketradisjon med lammefest. Jeg kan gjerne kalles primus motor for å starte dårlige tradisjoner, og i går starta vi med smultringer og øl i sola. Siden det var dagen for å prøve ut nye kombinasjoner av ymse slag, fortsatte vi så modig vi kunne. Ingen ting virket merkelig i går. Som Paus ville sagt det: Men Tusjen, du bli'kke børsten av litt sjampis mot tørsten.

Nærmere tolv skjønner jeg at det er på tide å komme seg ut av senga. 

Sakte, sakte tar jeg på resten av klærne og tusler ned på kjøkkenet. Jeg finner fram to knekkebrød og et glass vann, og setter meg på trappa for å få litt frisk luft mens jeg tygger. Bonden er i superform. Han var ikke med på all moroa i går, men kan til gjengjeld le høyt og lenge i dag. Jeg legger meg litt igjen. Venter på bedre tider.

I to-tiden presser jeg meg opp. På med sko, ut og gå. Orker ikke tanken på å sitte i en bil, og trasker avgårde for å kjøpe meg en burger. Treffer Bonden nedi veien, og han blir med på søndagstur. 

Mens vi går der med sola i fjeset på tørr asfalt og hører vannet sildrer i veikanten, håper jeg tåkelokket over hodet mitt skal lette snart. Bonden nevner at jeg ser sjaber ut. Jeg er enig. Kjenner ingen tegn til letning. Og syns synd på meg sjøl. Men jeg vet at dette er fullt og helt min egen feil, jeg brukte tross alt begge henda, så jeg vil ikke klage.

Ikke før i sekstiden kjenner jeg bedring. Etter to hodepinetabletter, en appelsin og en kopp med peppermyntete kan jeg nesten si jeg er frisk igjen. 

Det er heldigvis langt mellom slagene.

alenehjemmefest

Å komme hjem til et hus som har stått på vent. Med rent sengetøy, rene håndklær og ved til å fyre med. Det er bare å tømme bag og sekk, pakke seg ut, sette på en klesvask å være hjemme...
Synge høyt og lenge i dusjen, tenne litt lys og finne fram noe snacks. Ostepop og champagne, det er ikke den dårligste kombinasjonen jeg har hørt om.
Og noen ganger er eget selskap alt som trengs.
Påsken blir så fort full av mennesker. Og det er stas, sosial som jeg er.
Men selv jeg -og kanskje spesielt jeg- setter pris på tid helt alene også. Som nå.

Med ryggen mot ovnen og glasset balanserende på armlenet kjenner jeg roen senker seg i takt med skuldrene. Jeg ser gjennom noen gamle bilder, får noen nye i hodet. Tenker ingen nye tanker, bare pusser litt på de samme, gamle. Roter litt i lageret av musikk, og som vanlig er jeg innom det meste før jeg til slutt ender opp med russisk folkemusikk. Så lenge jeg gir meg før salmene dukker opp blir det en gladstille kveld.

Ja da, jeg vet at påsken har en sterk fortelling for de kristne. Jeg har mine egne påskefortellinger, og for meg er et par av dem like sterke. Og ekte. Påsken 2007 var min siste påske med en kjær kjær venn. Å miste henne satte mitt eget liv i perspektiv. Og mange valg har i ettertid vært farget av dette nye perspektivet.
Og siden jeg er stor jente nå, har jeg mange påskefortellinger. Jeg kom på et par søte fra barndommen da jeg måtte kjøpe meg solkrem på fjellet i går. I det jeg smurte kremen utover nesa var jeg rett tilbake hos mormor i Hyggen, der alle tantene satt i solveggen og stekte seg for å bli brune og lekre. Niveaen gikk på rundgang, og alle snakka uten ansiktsmimikk, av redsel for rynker.

Glasset i mitt tømmes, det var da som bare. Er det hull i kanten?
Jeg fyller opp og lurer på om det er nå jeg bør fyre en festsigar.

Skipåske eller ikke..

Bonden har skjønt at jeg ikke liker å stupe ned bratte skiløyper. Jeg lurte ei stund på om han kanskje hadde litt tungt for det, siden han ikke ga seg med å dra meg med på disse hasardiøse utforbakkene.
Men det gikk opp for meg, etter et par år, at det ikke er sånn det henger sammen. Han er ganske rask i oppfattelsen, takk. Men han trodde lenge at jeg kom til å endre oppfatning om jeg bare prøvde mange nok ganger. Og at jeg til slutt kom til å forstå at det er det som er gøy! Det siste året har han gitt opp.
Etter utallige oppfordringer fra meg har han til slutt tatt med seg andre, mer entusiastiske turvenner. Sånne som liker å gå langt, høyt og bratt. For å stupe ut igjen i fritt fall og full fart.
Og fordi han er en ganske søt kjæreste (må Gud forby at det kommer ut) ligger han våken om natta for å tenke ut fine steder å ta meg med, hvor det er så og si flatt.

Like god som ski

Denne påsken har vi inngått endel kompromisser. Jeg har pakket sekken og dratt til fjells. Med gitar, sherry, bøker og øreringer kom jeg etter i egen bil. Bonden hadde pakket skiene mine i sin bil for å være sikker på at det ble tur. Han husker fortsatt, med grøsninger, den gangen vi dro oppover og jeg hadde glemt skistøvlene hjemme..
Jeg kom opp mandag, og Bonden var på lang og høy skitur med en likesinnet kollega. Jeg fikk høre om en fantastisk tur, og var takknemlig for å bare høre om det. Men allerede tirsdag var vi ute og tråkka i flatløypene rundt skianlegget. Jeg koste meg faktisk. Det var stas med strålende sol, myke løyper og ingen fall. Onsdag dro Bonden på enda en lang tur med en ivrig nevø, til et høyt fjell. Jeg passet på den gamle tunghørte så lenge, det var jo litt av en jobb. Han brukte hele dagen på å sove på verandaen mens jeg spilte gitar og leste krim. I solsteika.

Da de kom tilbake til hytta hadde Bonden pådratt seg to voldsomme gnagsår. Noe jeg har dratt nytte av i dag. For første gang i historien har jeg opplevd å se noe annet enn ryggen hans på skitur!
Ikke bare hadde han funnet et fantastisk flott sted å gå tur, med duvende landskap i hvit puddersilke.. Han gikk med gnagsår (som ville fått en annen til å bli hjemme herfra til sommerferien) og holdt seg litt bak meg hele veien! Jeg kunne til og med øve meg litt på å gå uten staver for å trene balansen, fram og tilbake i løypa et par steder.. Og siden han har oppdaget at jeg aldri klager på lite gli, er han god til å smøre så jeg blir fornøyd. Når det bråstopper for hvert tak vet jeg at det ikke blir farlig glatt på en stund. Og dermed tør jeg å gå ned i håkki om det skulle slumpe litt nedoverbakke. Bonden sier den eneste faren jeg utsetter meg for er risikoen for å dø av kjedsomhet ned bakkene. Om jeg klarer å merke at landskapet heller da.
Nok om det.
I dag hadde jeg for en gangs skyld overtaket på ham. Da vi hadde gått en stund, men enda ikke så langt at jeg var blitt gretten, fant han ut at nå fikk det holde. Han ville bare bort til et kryss for å se hva det sto på skiltene først.

Veien tilbake hadde jeg vel egentlig husket......

Greit med skilt som viser hvor man skal gå.

Og da. Da tilbød jeg meg faktisk å gå den siste stubben for å sjekke, mens han satt seg litt i sola så lenge!
Lamslått takket han ja til det, og lurte på om jeg klarte å huske hva som sto der. Jeg fant ut at det beste ville være å ta bilde av skiltet for å vise ham det da jeg kom tilbake.
Så det gjorde jeg. For hva det var verdt.
Alle bokstavene var slitt bort, og jeg måtte gjette meg til hva det skulle stått i krysset.
Men på skiltet som viste veien tilbake der jeg kom fra, så jeg i hvert fall hvor langt vi hadde gått siden vi parkerte.
Ganske kry over å ha gått nærmere fire hundre meter lenger enn Bonden, staket jeg meg tilbake og viste bildene fra krysset. Neste gang tror jeg heller han velger å ta med seg et kart over området.

Påske = Båt?

Jeg hørte på radioen at folk pleier å bruke påsken til å sette ut båten. Eller i hvert fall pusse den.
I år skal du nok ha et bra bor for å komme gjennom isen med båten, men i fjor... I fjor var det virkelig varmt på disse tider. Og mens jeg sitter sånn og dagdrømmer meg bakover til varmere tider, kommer jeg på den gangen vi satte ut båten på Skogsvannet. Ikke i påsken, riktignok, men det var en deilig sommerdag for nesten to år siden.

Jeg hadde forelsket meg i Hyttenurket, og brukte mye av tiden der oppe. Det ble riktig så trivelig innendørs. Bonden mente jeg kom til å kjede vettet av meg der uten å ha noe å drive med, så han fikk tak i en gammel robåt jeg kunne bruke utpå vannet. Jeg så for meg trim og kos i kombinasjon, og stilte optimistisk opp. Den var slitt, men med litt rødmaling ble den like fin som ny. I hvert fall på avstand. For malinga han brukte, var resten av den han  malte låveveggen med. I tillegg til at Bonden har en egen malerstil, der han bruker kosten mest som sleiv til å helle på malinga med, så tror jeg låvemaling er laget slik at den aldri skal tørke helt.

Etter en evighets tørking, langt bortimot en halv dag, syns Bonden det hadde tatt lang nok tid. Det var fram med tilhenger, den lille blå traktoren og redningsvester til alle. Med traktor tar det nesten et kvarter å kjøre opp til nordenden av vannet. Siden det var såpass kort vei fant vi ut at vi kunne sitte oppi båten bakpå hengeren den lille stubben. Og fordi vi syns det så litt morsomt ut, satte vi oss oppi med redningsvestene på, og et par av ungene hadde dykkermaske og snorkel.

Vi var nok et fint følge der vi sto for å krysse riksvegen oppi Knivedalen. Bonden i bar overkropp og lysegult hår, med røde flekker her og der, på en liten åpen traktor. Og bakpå hengeren satt det fire stykker i båten med redningsvester og dykkerutstyr. Alle tviholdt i rekka, med låverøde hender.

Båten ligger nå ved Hyttenurket og venter på gode tider. Den har gjort nytta si i hauger og lass. Da Bonden lagde diger krakk til meg i fjor kjørte han delene opp til parkeringa og rodde de over vannet med båten. Han syns det ble mye styr med å ro flere turer, så han fylte båten til randen. Etter hvert som han rodde tok båten inn vann, og han rodde alt han var kar om. Han rakk akkurat over til bredden ved hytta idet båten sank. Det var heldigvis ikke dypt der, så han bare dro den opp igjen etterpå.

Og var nok en gang full av rød låvemaling.

Emil hadde litt mer flaks da han rodde over den lille Ja-krakken jeg fikk i fjor...