Det er av tenåringer og halvfulle damer en skal høre det...

Jeg har striper i rompa. På tvers.

Selv om jeg hadde de sterkeste påstander og de beste intensjoner om trening i kveld, ser jeg nå at klokka har rast av sted mens jeg har holdt stand på samme plass i mange timer.

For de som har TV kan det nok virke rart at det går an. Å bli sittende låst i så mange timer. Uten å ha TV, da.

Men prøv å lage deg din egen webside helt uten erfaring.

Jeg kan trøste meg med at jeg har fått mye erfaring på området.

Selv om de helt fantastiske resultatene lar vente på seg.

Jeg innehar ikke den egenskapen å bare godta en mal som den er. Jeg skal bare endre litt her, og fikse litt der. Og dermed forsvinner teksten til et helt annet område, og sånn går no dagan.

Men nå tror jeg det skal funke på flere nivå, med linker i bilder og kryssende sider om hverandre.

Uansett bærer rompehuden min preg av å ha blitt flatsitti på en pinnestol siden klokka var fem.

Med unntak av kveldsmaten med Gutta Krutt, som i kveld lagde jubel i heimen. Hjemmesnekra burgere, laget på samarbeid og godvilje med to tenåringsgutter som benyttet anledningen til å måle krefter og hurtighet i trappa så osteskiver og salatbiter spratt, mens Mama Caos stekte i flere panner samtidig.

Mellom tygg og svelg fikk vi snakket om hvordan dagen hadde vært. Jeg fortalte at jeg snart var ferdig med å mekke egen webside, en for Ordboblene, og en for Hagegynga. 

Eldstemann mente det var på tide å skifte navn på bloggen min, siden Hagegynga er litt utilgjengelig for tiden. 

Han mente det nye navnet burde bli

PSYCHEDELLIC MA'M

Jeg forstår selvsagt ikke hvor han tar det fra.
Han la seg uten å spise opp..

hagegynga.no

ordbobler.no

Takk for maten, Deres Majestet.

Mett og trøtt ligger jeg mer enn jeg sitter i sofaen. Pleddet er enda mykere enn lyden av vifta som holder stua varm. Scroller Twitter, for man gjør liksom det, om man skal henge med.

Vel, egentlig har man WordPress også, om man er virkelig i slaget og henger med de store. Men det er en ferdig debattert sak. Jeg måtte til IT Helpdesk med arbeidspc'n min i dag, fordi jeg klarte å pådra meg en trojaner i jakten på delingsmerke til facebook i nattetimene. Så noe WordPress blir ikke aktuelt. 

Men altså.

Tilbake til stappmettslappheten som var utgangspunktet.

Jeg har vanskelig for å finne ord for hvordan jeg følte meg da jeg forsto at de som sulter, og som må be andre om mat, kan fengsles for det. Og at de som hjelper dem også kan fengsles for det.

Jeg ble faktisk litt kvalm.

Over min bakoverlente trøtthet fordi jeg har spist mer enn jeg behøvde, fordi det var så godt.

Og over tanken på at vi her i Norge har problemer med å straffe overgripere og voldsutøvere, men at vi kan fengsle folk som prøver å hjelpe andre!

Det er bare et forslag til høring.

Jeg vet det.

Men jeg skammer meg. 

For på en eller annen måte skal jo landets ledelse være representativt for folket.

Da hjelper det lite om jeg stemte noe helt annet ved valget.

Jeg er en av folket som nå skal ha et forslag til høring om 

å fengsle de som vil hjelpe andre.

Jeg pleier ikke å bruke bloggen min til å ytre meninger om hverken dette eller hint.

Men tanken presset seg fram, så da fikk den noen spaltecentimeter.

Og takk for det.

Wordpress my Ass

Jeg jobber som en helt for å få en ny og freeeeesh layout til bloggen min.
Har jo hatt den samme siden starten i sommerferien for nesten fire år siden.
Klødde meg litt i hodet først.
Oppussing? Renovering?
Var liksom frista av Wordpress, den så proff ut.
Og de flinke har ofte Wordpress.
Lagde en enkel sak ut fra en ferdig mal, syns den kan gå an.
Men det er jo plent umulig å få lagt til sånne deleknapper til facebook, twitter og google+ !
Der skjønner jeg pointet med at det er de flinke som har Wordpress.
Det er klin umulig å få til for sånne som meg!

Dumme, dumme Wordpress har forklaringene sine på engelsk. Og med min tålmodighet er det dømt til å mislykkes.

Nei, takke meg til.
Trur jeg sletter hele driten igjen.
Og holder meg her.
Ellers klør jeg høl i hue'..


MEN.
Jeg har fått laget noen stilige flygeblader i dag.
Og jeg har forberedt uke sex, et prosjekt for niendeklassingene.
Og jeg har spist fiskesuppe hos mamma med minstemann.
Og hørt eldstemann i nynorske pronomen.
Så dagen har vært god den.
I tillegg starta dagen på armen til Kaptein Blikk.















DERFOR smiler jeg og tar kvelden.
Ganske fornøyd likevel.


<div id="F4B3E6E6-1CE9-40C3-B3270641BE67093B-9D4751B2-711A-4310-A36ACE875D6066DB"></div>

Fresk Ørret!

Ikke fersk. Fresk.

Den lå stivfrossen på kjøkkenbenken, enkeltpakket på rekke sammen med tre andre ørretbiter, og ventet. Mens jeg klødde meg i hodet og lurte på hvordan jeg raskest mulig kunne få dette fortært.

Min velsignede mikrobølgeovn sørget for at fisken ble litt mykere i kantene. Det var nest laveste styrke i tre minutter, eller var det fire?
Samma det. Tint er tint.
Jeg rakk å lage en ganske god marinade i mens, så det var nok fire minutter.

Marinaden hadde dette i; lime, raspa hvitløk, karamellsaus, olje, chili explotion og salt.
Den ble pensla på ørretfiletenes begge sider, før jeg la fisken i ildfast form og helte over boksen med kremfløte. -Har finni ut av magen krangler mindre av laktosefri fløte, så da blire sånn.                        

Ovnen var selvsagt kald, for jeg hadde ikke tenkt så praktisk med sulthodet mitt. Men jeg satte på varmluft, og passa på å skru av varmlufta da gradene nådde 200. Deretter var det å se på klokka, for å vurdere steketiden. Jeg kunne strekke meg til tjue minutter.

Jeg har kjøpt havrepasta. Koketiden er ikke så ille, seks minutter lar seg ordne. Det er tiden fram til det koker som er lang...

Så da lagde jeg tilbehøret. Gutta Krutt jubler ikke akkurat om jeg blander grønnsakene rett i maten. Så jeg har blitt en kløpper på utenomrettlig grønt. Siden jeg hadde så god erfaring med eple sist, prøvde jeg igjen. Jeg tok det sprøeste Pink Lady-eplet i kjøleskapet, skrelte det og delte det i båter, som jeg igjen kutta i to. Og så skrubba jeg en purre, (bare det grønne) og kutta den i cm-tjukke biter. Stangsellerien er fortsatt skikkelig sprø, og jeg gjorde omtrent det samme med den som med purren.

Jeg fikk bruk for resten av marinaden, og den digre wok-panna jeg har fått av Kaptein Blikk. For mens pastaen kokte ferdig, og fisken sto de siste minuttene, fresa jeg det grønne på full guffe i woken.

Og før gutta hadde rukket å spørre hva det var til middag, kunne jeg rope dem ned til mat.
Jeg var dødsimponert over tilbehøret, igjen. OG neste gang kan det tenkes jeg prøver meg på pære. Bare jeg finner noe det passer til.

Etter middagen spurte jeg Gutta Krutt om de syns pastaen smakte annerledes, siden den var laget av havre. De syns nok den var litt annerledes, men den største forskjellen var nok klebrigheten.
- Den satt som klistra i panna til fjortisen, med gaffelspenst fra en halv meters hold!

Quasimodo takker for dagen

Om jeg skal si det sjøl, ble stua riktig så harmonisk etter at de nye gardinene gjorde sitt inntog. Jeg skjønte i går, at når jeg først har brukt energi på å henge opp ei skikkelig stang kunne jeg ikke ha forskjellige lengder på de tre gardinene som hang der. Så jeg dro rett og slett opp til Åmot og handla på salg. Til kanskje verdens beste gardinbutikk. 

For første gang i livet har jeg kjøpt skikkelige gardiner, helt uten tanke på å mikse til noe som kommer til å bli bra etterhvert. Sånne helt fiks ferdige gardiner, klare til å bare henge rett opp. Sånne som voksne folk kjøper.

De passet så godt inn at det nesten kan se ut som om jeg har rydda i samme slengen. 

Men ikke la deg lure. Om du ser nøye etter finner du både adventsstaken og kurven med rent tøy i bildet. 

Eldstemann kom opp og sa:

Jøss, mamma. De kledde liksom rommet. Det der har aldri hendt oss før.

Jeg hørte at han prøvde å ikke være frekk, så jeg måtte bare si meg enig.

Så det er sånn de gjør det, disse andre. De som får ting til å passe sammen i huset sitt.

De kjøper rett og slett ferdige greier, uten å blande inn alskens kreative innslag.

Jeg må innrømme at jeg har hengt opp alt fra kjøkkenhåndklær til pledd, juleduker og andre løpere opp gjennom tidene. I alle regnbuens farger. Samtidig, om det har vært mulig.

Det er så fort gjort å tenke at det blir kjedelig om alt skal være likt.

Og dermed dra på med litt kontrastfarger, andre lengder eller rett og slett asymmetrisk oppheng.

Det er litt som når jeg skal strikke sokker. Det er klin umulig å få to like. 

Eller å lage et par enkle, grå tøfler. Uten striper i limegrønt og lilla, eller turkis og oransje. Det sniker seg inn ulike mønster overalt, uansett hvor mye hensikten egentlig var med en enkel, ensfarget greie.

UnniPunni har nok rett når hun sier at min interiørhandling er omtrent sånn:
"Oi, de var fine! De matcher ... hmmm, la meg se.... INGENTING av det jeg har fra før... De må jeg ha!"

Hun blir nok glad når hun ser hva jeg har klart på egenhånd.

Jeg dro rett og slett en Remareklame.

Det enkle er innimellom det beste.

Men all denne jobbinga i helga, slått sammen med aking og revyøving i dag,

gjør denne lille heltinnen trøtt. Selv de mest energiske må til lading.

Så her kommer et bilde av Quasimodo på vei til å finne dynene.

To korte og en lang

Nå nærmer det seg halvannet år siden jeg flytta tilbake til Kopperudsvingen, -plassen  med den koselige stua og de store vinduene.
Så i kveld, mens jeg rydda bort julepynterester fra bak sofaen, bestemte jeg meg for at det var på tide å få skrudd opp gardinstanga.
Store vinduer blir jo gjerne litt kalde, og når det kryper godt under femten blå utenfor, er det greit å sette igang noen tiltak inne. For eksempel henge opp gardiner.
Jeg visste jo at jeg hadde de røde gardinene med svart fløyel. Ett eller annet sted. Og så fikk jeg minstemann til å skru for meg. (Fordi han også nå er høyere enn meg).
Mens jeg lette etter gardiner.

Jeg har da orden i sysakene, så de var lette å finne.
Utfordringen lå helt andre steder.
Jeg husket at det var noe spesielt med de gardinene, og at jeg ikke hadde brukt dem. Mente de var kjøpt på vårparten, og at jeg derfor valgte noen lyse isteden.
Men jeg så fort hvorfor de ikke hadde blitt brukt.

Mine tre (3!) gardinlengder hadde to forskjellige lengder.
Etter litt prøv og feil, litt mer feil, og til slutt en rett og to feil, der jeg holdt på å rive ned opphengene flere ganger fordi jeg mistet balansen og besinnelsen, valgte jeg å henge de opp sånn.

Den lengste delen syns først, og om folk allerede har kommet ned i stua får jeg satse på at de ser noe annet av interesse, inntil videre.
Nå har jeg en gylden mulighet til å finne nye gardiner, da. Jeg liker fløyelsgardiner. De er så gode å ta på.
Men det kan også tenkes jeg venner meg til det som det er nå. Det pleier egentlig å bli sånn. Fine gardiner koster mye.

Jeg kan gjerne nevne at jeg valgte å tømme sofaen for irrelevant innhold, og rette litt på teppene før jeg tok bildet.
Jeg vil tru at ingen av gutta kjenner seg igjen her, siden stua nesten ser strøken ut.
Og alt som lå i sofaen, ligger nå foran sofaen, men det syns ikke på bildet!
Så nå skal jeg krype under det pleddet der, og kjenne at det er Freddan.

Kan jeg få resten(e)?

I går var det rester.
Rester av Kässler, som sannsynligvis er svensk for bayonneskinke, lå innpakket i kjøleskapet og ventet på et mirakel.
Tanken var å bruke den til pålegg, for Gutta Krutt liker det sånn.

Men så var jeg innom Bunnpris på vei hjem, og tida var som vanlig knapp om jeg skulle rekke å lage middag før minsten dro på trening. Så jeg loverte rundt ferdigmaten en stund. Fant liksom ingen høydare. Men oppdaget at det fantes fersk båndspaghetti med koketid på fire minutter eller så, og i tillegg var det en boks kremfløte til halv pris rett ved siden av. To pluss to ble fire..
Jeg merket Carbonaralosen slo til, og ga etter for trykket.

Lot være å kjøpe bacon, så jeg visste allerede der at dette kom til å bli en litt annerledes Carbonara.
Med sikkel i munnviken og tanke på nykvernet pepper var det rett hjem.

Man kan si mye rart om både innkjøp og varelager hos meg. Men jeg har noen favorittmatvarer som (stort sett) alltid finnes i huset. Jeg har lært meg å trylle enkelte ganger med disse ingrediensene. Og andre ganger har jeg lært at enkelte retter spiser man ikke mer enn én gang i livet.
Denne gangen oppsto det restemagi på høyt nivå, om jeg skal si det sjæl.
En slags oppskrift følger. MED bilder!

Selve Carbonaraen var av det aller enkleste slaget. Kässler i terninger, surret med revet hvitløk. Droppa det egg-greiene. Bare helte på boksen med fløte, og litt vann. Sånn.

Pastaen gjør seg simpelthen sjøl, hvis du gjør det som står på plasten.

Men trikset, kortet i mansjettene, kaninen i hatten...

Det var tilbehøret.

Ingen bilde vil klare å yte denne lille saken rettferdighet, men jeg skal likevel legge ut.

Dette er en slags salsa av noen av gjengangerne i kjøleskapet mitt. Trofaste ingredienser som stort sett alltid klarer å trylle med mine varierende innkjøp av andre matvarer.

Jeg skar i bittesmått:

En sprø stang med selleri

Omtrent ti cm av en ren purre

En avocado

5-6 blader fersk basilikum (resten var vissen, så den heiv jeg)

Et halvt eple, type Pink Lady

Over dette skvisa jeg en lime, og så rørte jeg godt sammen.

Jeg vet jeg ikke hadde kommet langt som matfotograf, men smaken av dette er langt over innafor.

Ingen av Gutta Krutt liker pepper, og de turte ikke smake på den grønna guffa.

Jeg prøvde å fortelle dem at de gikk glipp av matmagi, 

men den eldste svarte like blid (med kun pasta og halvveis Carbonara på tallerkenen sin):

Pasta har liksom aldri gjort vondt noe sted.

Så da var vi fornøyde, hele gjengen. Jeg syns faktisk restemiddagen var hundre ganger bedre enn den opprinnelige Kässlermiddagen med poteter, stekte grønnsaker og bernaisesaus.