Shopping in Germany

Jeg har vært i Berlin.
Fordi jeg har en prikkete Krakowkjole og en Rosa-Panteren trenchcoat fra Warzsawa fra før, tenkte jeg det kunne passe med en Berlinkjole. Så da vi fikk noen små timer til fritt bruk i Berlin tok jeg turen til Desigual. Jeg er litt svak for disse litt snodige mønstrene og feminine linjene.

Vanligvis når jeg kommer inn i en butikk og finner en kjole jeg faller for, kjøper jeg den og går. Og alt er vel.
Men her inne var det ikke like lett. For butikken hadde ikke mindre enn tre kjoler som alle hadde navnet mitt brodert med led-lamper over hele stasen. (Det så sånn ut for meg)
Og jeg, som har lovet meg selv å ikke skeie ut med kjøperier, tvang meg til å skulle velge bare den ene av dem. Noe sånt var helt nytt for meg, men jeg gjorde så godt jeg kunne.

Kjolene gikk av og på, inn og ut av prøverommet, med og uten joggesko og bh. Den røde hadde for vid utringning. Men, kjære. Den var rød, så den var fortsatt aktuell.
Den svarte måtte håndvaskes, men jeg syns liksom jeg så litt slank ut i den. Og den hadde et superdeilig stoff. Og gikk tekkelig nedenfor knærne. SuperUnni ville nok blitt overrasket over at jeg kunne like en såpass lang kjole.
Den mørkerøde hadde det typiske Desigualmønsteret som jeg liker så godt, kunne vaskes på 30 grader og fargen kledde meg godt! Men den var litt dyrere, og litt kortere, egentlig nesten lårkort.

Etter noen og førti minutter lurte den unge damen på om jeg ville ha alle tre, hun var nok passert "lei" for tjue minutter siden. Jeg vurderte med alle mine våkne sanser, og havnet til slutt på den svarte med prestekragen på siden. Den som måtte håndvaskes.

Du sitter kanskje nå og leser, og tenker at du vet hva som kommer. Du tenker at jeg har vasket den i maskin og ødelagt hele kjolen.
Vel, du tar i så fall feil.
Kjolen henger nemlig i beste velværende, i klesskapet på et hotell i Tyskland, fordi jeg akkurat DEN kvelden skulle være så vanvittig ryddig og ordentlig.
Jeg skal bruke alle mine tyskkunnskaper og skrive en mail til hotellet, der jeg spør pent om de kan sende meg den svarte kjolen fra skapet på rom 327.
Og den mailen (siden den inneholder mine tyskkunnskaper) kommer til å bli omtrent sånn:

AN, AUF, HINTER, IN, NEBEN, ÜBER, UNTER, VOR UND ZWISCHEN.

Freundliches hilsningen
Jane Wernersen

Flyttelass, lytteflass.

Ting begynner å komme til rette. Jeg vet for eksempel hvor jeg har en skrutrekker og hvor jeg finner lyseslukkeren min. Symaskinen står velplassert under trappa, og alle Hjemmets kokebøker fra åttitallet er brukt som høydejusterere til mitt egenmekka kjøkkenbord. Det er fortsatt mange plastlokk på avveie. Men, på den annen side, når trenger vi egentlig alle de plastlokkene?

Noen har bestemt seg for at den beste tiden å grave kabel på, er mellom sju og ti på morgenen. Noe som i og for seg er greit, de har jo ikke høstferie. Og det er helt greit å våkne i en vibrerende seng, så lenge jeg vet at jeg ikke må rekke noe. Det eneste målet jeg har er å treffe kaffeknappen før frokost.

Dagene er fulle, for all del. Jeg har et lite øyeblikk forbeholdt refleksjon (les: nettsurfing på mobilen) rett før jeg sovner, men resten av dagene blir brukt på å pakke ned, bære, pakke ut, rette prøver og vurdere tekster. Og til måltider med de jeg er glad i. Og tekopper med beina oppunder oss i sofaen, og gitarspill med full hals. Siden jeg flytta inn har en dunke med Doppio Passo sett sitt endelikt her. Men jeg har ikke tømt den alene, skal vite. Til å hjelpe meg har jeg dårlige venner og gode naboer, så jeg er ikke redd for å ende opp med blå tenner og kuppelhue.

Mamma kom innom i dag, og utbrøt med dårlig skjult overraskelse: "Jøss, så ryddig det var her!" Jeg må innrømme at jeg er faktisk bittelitt overrasket sjøl.
Men det var disse plastlokkene da, de som passer til de store boksene som kan stables oppå hverandre. De er søkk vekk. De hadde vært så stas å funnet, for nå er det ikke lenge til mamma skal flytte inn i sin nye leilighet. Og da må vi pakke.
For de som har flyttet noen ganger, sier det seg sjøl at alt som kan stables oppå hverandre hjelper på flyttemoralen og humøret.
Men mamma har flytta én gang på tretti år, så...
Der pakkes det i hauger og småesker, og så blir det kjeft fra meg, før det flyttes over i store stablebokser. Med streng mine lemper jeg haugene opp i store kasser og peker på grensa for hvor høyt det er lov å pakke i disse. -Lokkene skal jo på, så du må passe på!
Nå skal det nevnes at de tingene som er knust hittil, er knust av meg.. Så jeg vet ikke hva som blir dyrest; mammas forsiktige pakking i småesker, eller min voldsomt effektive storpakking. Foreløpig ligger vi under med et cognacglass fra vinklubben, et pilsglass fra ølklubben og en lysestake etter mormor.
Vi fant ut av alle vinglassene kunne pakkes i hver sin sokk, så slo vi to fluer i en smekk. Og da det ble tomt for sokker, gikk jeg løs på resten av garderoben hennes. Stakkars mamma, som skal pakke ut igjen alt dette før hun kan ta på seg klærne sine.
Men det meste blir ikke pakket i det hele tatt, for det er jo så ålreit å se gjennom ting, når de først har kommet opp til overflaten! Tretti års samling kan være en utfordring å pakke sånn noenlunde effektivt. Så i går satt vi og så på (SÅ PÅ, ikke hørte på) gamle kassetter fra mister music og lurte på om de burde pakkes med.
Jeg tror det kan være greit å skjære igjennom, men så er det faktisk hele ungdomstiden min som ligger der også. Så kanskje jeg rett og slett ikke er rett mann til jobben.
Jeg er jo ikke mann engang!
Jeg blir mer som en sentimental, forvokst tenåring, der jeg mimrer over musikktitler fra tiden med høyt hår og høye buksebretter.

I dag skal jeg ikke hjelpe mamma å pakke, sannsynligvis får hun gjort mer fornuftig uten meg der hver eneste dag.
Jeg er fortsatt ikke ferdig på egen front, så det er nok å henge fingra i.
Jeg tenkte jeg skulle dra på lokkjakt.

Dovendikt om dovendyr

Dovendyr..

God morgen, og et grynt.
Smilet kommer fra magen og har tenkt seg helt opp til fjeset.
Men på veien blir det så døsig at det blir liggende
i halsgropen og vente til neste strekk.
Armen slipper seg helt ut, fingrene stryker sakte på autopilot.
Du later som om du er våken, i håp om at jeg snart sovner igjen,
at det var en falsk alarm om morgenlys og lyd.

Dagene er hektiske, nettene korte. Men disse morgenene. Der oppvåkningen 

ønsker å stanse tiden. De evner å gjøre små evigheter ut av hvert minutt. Jeg 

hører deg puste og kjenner hjertet ditt slå sakte. Det er fristende å stryke deg 

over haka, eller i håret, eller i hvert fall blåse deg litt på halsen.
Men jeg vil ikke vekke deg. Ikke enda.

Jeg elsker at du er så doven.
Og at du nesten ubevisst stryker over meg.
Skilpaddesakte.
At du smiler med øynene lukket før du glir
tilbake der ingen lyder høres.

Konsert i kveld

I kveld er det konsert.
En dame som var popstjerne da jeg var liten, og som har gjort etternavnet Johnsen kjent over hele landet skal i kveld synge fra den samme scenen som meg.
Det hjelper lite at hun sannsynligvis er veldig hyggelig, jeg er nok litt redd for å bli starstruck. -Er det det det heter?

Det minner meg på den gangen jeg møtte Kong Sunde i heisen, og refleksene slo meg ned i kne med panna i heisgulvet. Der jeg lå på alle fire og ropte ut min tilbedelse var det nok ikke helt konge å være Sunde. Det var jo tross alt inne i en heis, og der må man gjerne stå til den er framme..

Heldigvis har ikke Fru Johnsen eller Rypdahl vært like intenst tilstede i livet mitt, så det kan tenkes jeg klarer å oppføre meg i kveld.

Havbruset er der enda.

Dagene blir mørkere, hverdagene tar over for sommerkveldens vinglass i vannkanten.
Men bruset fra havet er like tydelig.
Det festet seg i hjertet og ligger der til neste sommer.

Gi meg en stein stor nok til å sitte på og litt varm sol på skuldrene, så skal jeg alltids klare å hente det opp igjen.

Lukta av tang, stein og sol. Lyden av evighet i bølgene som ruller eller slår innover.
Og glitteret som blinker hele veien ut til himmelstripa.

Day One

Bråvåken!
Det er ganske lyst, men klokka har ikke ringt. Fordi jeg kjenner meg selv tar jeg det for gitt at jeg har glemt å stille klokka og kaster meg rundt så jeg nesten faller i gulvet.
Men så ser jeg at jeg ligger rett under vinduet som ennå ikke har fått gardiner, at sola er oppe og at det er fire minutter til alarmen skal gå. Jeg synker tilbake til dvalen. Den nye overmadrassen var bedre enn jeg turte å håpe på, og dyna er lett og varm.

Etter vanlig leggetid i går måtte jeg rett og slett sette meg ned litt med beina på bordet. Jeg fant fram en boks fra kjøleskapet og dro gitaren ut av sekken sin. Så tente jeg to lys og sang noen sanger.
Akkurat det lille øyeblikket der greide jeg å overse stablene med bøker, esker og eiendeler.
Jeg hadde ingen tanker for annet enn å få til den fordømte h-mollen. Noe jeg med litt godvilje litt lenger ned i boksen sa meg ganske fornøyd med.

Frokosten i dag hadde ikke noe bord under seg, for det står ute på plenen. Men jeg er ikke kjent for å sulte av den grunn, og brukte dæsjbordet i Tyttebærbilen på vei til jobb. Eldstemann som gjerne står opp senere enn mamma fikk beskjed om å ta bilde av nista si før han dro til skolen. Dokumentasjon, kvalitetssikring og kommunikasjon. Det er kjent at han gjerne "glemmer" å lage niste, men om han først har laget den pleier det å gå greit å få spist den. Så jeg drar nytte av dagens teknologi med snapchat.
Da jeg ankom jobb venta det to snapper fra min håpefulle. Begge bildene var av åtte brødskiver i en sirkel. Det første hadde teksten "The sirkel of Niste" og det andre "Niste Henge".
Jeg humrer litt for meg sjøl, og syns figgurn har en snedig sans for humor.

Jeg er tilbake i bloggform

Ny start

Jeg ser over klasserommet. Det er fortsatt ryddig og rent. I morgen kommer de inn fra ferien. Noen har vært verden rundt med største selvfølgelighet. Og andre. Vel. Ikke alle har vært verden rundt.

Jeg selv har vært mye på farten. Men likevel har de største reisene foregått på innsiden av panna.

Det skjer endringer i livet mitt nå. For de av dere som har kost dere med historier om Bonden, gamle Tunghørt og Gutta Krutt kan endringene være av det dårlige slaget. Gamle Tunghørt ga seg i sommerferien, han har sitt eget kors nede ved det store treet. Bonden har bestilt ny værsting, som kommer til fredagen. Jeg kommer til å bli litt kjent med den nye tassen, men ikke så inngående. For jeg blir ikke værende. Det er med tunge, men sikre skritt at jeg tråkker tilbake til Kopperud med Gutta Krutt i starten av neste måned. 

Ikke alt blir som planlagt. Og ikke alt kan styres. 

Dessverre.

Tankene ramler innom gjengen som kommer i morgen. Mine Kruttgutter har fått beskjed om ny tilværelse og er bare sånn passe fornøyd med mamma om dagen. Jeg møter dem så godt jeg kan, men regner med at det vil slå ut litt både her og der, også på skolen. Jeg kan bare vagt forestille meg at klassen som kommer fra ferie i morgen har erfaringer fra sommeren på godt og vondt. 

Det skal jeg ta med meg til deres første skoledag og inn i det siste og kanskje viktigste året av grunnskolen.