En ordløs strøm av visshet..

Er det dette de kaller intuisjon?
Når du bare vet, uten å påstå.
Eller forstår, uten å kunne forklare.

For å være ærlig, begynner jeg å bli litt lei meg sjøl nå.
Ikke lei meg, som i trist.
Men sliten, av min egen stemme.
Av å skulle høres, leses, ses. Hele tiden.
Må likes.
Bør anerkjennes.

Jeg jager.
Men i all verden, hvorfor GJØR jeg det?
Jeg er egentlig ikke en jeger. Jeg er jo en sanker, der inne. Som jobber i det små.
Som finner godbiter rett under føttene mine.
Og som tar med hjem.
Skal jeg virkelig jage?

Tilbake til den ordløse, den som ligger under alt. Forståelsen.
....
....
....
....

Jeg er ikke der jeg skal være, akkurat nå.
Hjertet mitt sier fra til meg, at jeg må passe på så jeg ikke mister det.

Mine kjære, mine få.
Og jeg.
Det er sånn det må være.

Fra innerst til innerst

...det er ditt autentiske deg! den du er! sjelen kaller deg, det er det det er ...

I denne sene kvelden ga du meg disse ordene, etter at jeg famlende hadde fortalt hvordan det er å være inni her akkurat nå.
Hvorfor jeg er fjern og utilgjengelig. Svarer med dårlige svar på meldinger, avslutter samtaler. Ikke tar kontakt. Snevrer inn blikket, demper hørselen.

Jeg har alltid vært så opptatt av andre. Og det har vært viktig for meg å gjøre en forskjell, for andre. Å være ønsket, nødvendig, til nytte og glede. Kanskje til og med til ettertanke. For andre.
Og har det utviklet meg som menneske? Har hjertet vært med?

Du sådde en spire, om å puste med hjertet, føle fremfor å tenke. Ane fremfor å forklare.
Jeg trener. Og jeg kjenner, merker, fornemmer, føler, sanser sterkere.
På godt og vondt.
Erkjenne fremfor påstå.
Det gjør meg hverken trist eller glad, egentlig. Bare viss. På at jeg føler og har med hjertet.
Jeg er kobla på.

...du er i ferd med å bli hel, den du er skapt for å være, det vil gjøre godt og vondt, bare fordi det er nytt, hvis du hadde prøvd å gå på line i et sirkus telt hadde du dettet ned og slått deg kraftig, inntil du hadde lært å gå på den...

Og du, min kritiker, min kjære, min mentale trener. Du holder lykta di sånn at jeg kan følge i strimen av lys,  - famlende etter.

Takk for at du aldri slutter å spørre. Og for at du alltid ser etter muligheter for utvikling.

Treningsblogg VII ?

Jeg sitter med treningstøyet på. Igjen. Har havna litt skeivt ut, droppa noen treninger fordi det var så mye nå. Føler ikke for gruppetrening innendørs i en stor hall, bare. Det gjaller så i øra, jeg syns det var best ute.
Mistanken kommer snikende, om at jeg bare bruker det som unnskyldning til å ikke trene nå.
Men det kan ikke stemme, jeg er faktisk helt ærlig når jeg sier at det er godt å trene!

I dag bestemte jeg meg for å dra på trening etter jobben, og pakket med meg klær. Så hutret jeg litt i bilen, og fant ut at det var best å kjøre hjem, med varmeapparatet på.
-Som om jeg ikke ville blitt varm av å trene.
Hallo. Pulsen opp, blodsirkulasjon' i gang, liksom.

Men det var den derre forbanna komfortsonen da. Den som helst vil sitte under et pledd og høre på god musikk eller skrive noen ord her eller der.
Den som kunne tenke seg å hekle ferdig vognteppet til MiniPocahontas som kommer om en måned. Tenk for ei skrulletante jeg kommer til å bli..

Nok om det. Jeg bestemte meg for å dra hjem og ta en skautur isteden, med treningstøy og joggesko, så det skulle bli trening likevel.
Men så lagde blikkenslageren middag, og vi ble sittende litt og prate. Jeg bestemte meg for å trene når han hadde dratt. Han sa takk for seg, og jeg kom på at jeg måtte øve litt på et par sanger. Så jeg fant fram gitaren. Og sånn har jeg sitti, til nå, med treningstøyet på. Alene hjemme, med alle muligheter til å trene på stuegulvet, om ikke annet.

Nå er det på tide å dra på sangøvelse, og det regner ute. Så den dynamiske planen min om i alle fall å jogge opp til skolen, går herved også i vasken.

Og hvorfor jeg legger ut denne som en del av treningsblogginga mi?
Tja, si det..
Kanskje jeg trenger et spark i rett retning. Kanskje jeg skjems litt når jeg ser det publisert.
For alt jeg vet kan det motivere meg til å gå på med sammenbitte tenner og stålvilje. I morgen.

Splitte mine bramseil!

Nå er det medvindstider.

Siden jeg hentet boka 1. september, har det jammen blåst godt i seila!
- Makan te oppdrift ska'n leite lenge etter!
En ting er alle de fantastiske tilbakemeldingene jeg har fått.
En annen ting er alle nye, kreative ideer som dukker opp i kjølvannet.
Og de virker som de bare såvidt har starta å komme.

Jeg begynte nemlig på et kurs 8. september, for å lære å selge inn gode artikler til magasiner, og jeg føler meg som en ustoppelig idébank! Jeg håper jeg snart finner kritikeren, eller i det minste realisten i meg, for alle disse ideene kan være vanskelig å følge.

Den siste nå, er å lage en reportasje om å kjøre Europa på langs i SuperCorsa'n. Litt sånn Thelma&Louise-aktig. Bare uten den slutten. Heller sånn at det er mulig å ta flyet hjem når bilen kneler og helst vil dø.
Men så har jeg ikke helt hjerte til  å utsette stakkars Corsa'n for det, og da kan det tenkes det ikke blir noe av likevel. - Selv om jeg er sikker på at den reportasjen kommer til å gjøre seg!

Mens jeg skriver er det i ferd med å bli den dagen i året alle har noe å skrive på veggen min, og jeg bikker over til fireto.
Jeg husker hvordan det var å være tofire. Det var en mer stressende tid den gangen, enda jeg ikke hadde krevende jobb, ikke hadde barn, og ikke hadde alderstillegget å trene bort.
Jeg hadde mer enn nok med å være like kul som de andre unge voksne jeg kjente på den tiden. Jeg passet liksom aldri helt inn i mønsteret den gangen, de andre så på meg som et slags utskudd.
Utskudd er jeg nok enda. Men det betyr ingenting lenger. De jeg målte meg mot den gangen, er ikke de jeg måler meg mot i dag.
Som fireto, måler jeg meg faktisk mest med meg sjøl, og jeg har de kjæreste til å sparre med når jeg vakler eller tviler.

Det har blitt lite, nei, ingen blogging denne måneden. Jeg opplever at flere spør, og det er kjempehyggelig!
Jeg vil gjerne forklare litt.
Jeg har laget et enkeltmannsforetak, fordi jeg nå er forlegger, bokhandel og forfatter. Og det har liksom balla på seg, til å bli foredrag, visesang, korrekturlesing, avisoppdrag og andre oppdrag.
Så derfor har jeg knota litt med å lage meg en egen nettside.
Syns den er blitt ganske fin sjøl, enda den ikke er helt ferdig, og det mangler en del på flere felt.
EN ting er i hvert fall sikkert, og det er at det tar MYE tid å lage en nettside.

Men ta gjerne turen innom og se! Adressen er enkel: Hagegynga.no

Vel, det var alt for i kveld. Jeg har fortsatt litt sherry igjen i glasset. Så da blire Facebook til det er tomt.
Natta godtfolk, det blir en bra dag i morra også

Det første møtet..

Jeg vet det da jeg åpner ørene for morgenalarmen. Dette er dagen.

Først, selvsagt, de to koppene med kaffe. Og så en tur på Werp for å klargjøre leilighet. Jeg kjenner det kiler litt i magen hele tiden. Som om jeg har en fjær inni der, liksom. Før det begynner å gjøre vondt.

I korte økter tar Janteloven tak, og lar nervene få fritt spillerom. Jeg har ingenting å stille opp med. Som om noen gidder. Hvorfor skulle de? Ha ha ha, og så bestille fire hundre eksemplarer da! Ja, du er vel passe innbilsk..

Men det er heldigvis i korte tak. For jeg vet bedre. Jeg vet at jeg nå er i ferd med å virkeliggjøre en drøm jeg nesten ikke har turt å drømme. At det krever mer en bare skriveglede. At den største jobben ligger i å fremme eget arbeid, by på seg sjøl, verdsette det til hard valuta, tenke kroner og ører. Og at denne jobben gjør jeg! Jeg tør å satse, jeg tør å markedsføre meg, jeg tør å utlevere, engasjere, promotere. Jeg tåler å bli ignorert, jeg elsker å bli heiet på, og i dag skal jeg hente mine aller første bøker på trykkeriet.

Corsa’n blir tømt for seks bæreposer med ulikt innhold, to kakeformer, en salatbolle, tre par sko og en sovepose. Så legger jeg ned setene og bretter ut et rent og pent piknikpledd over det hele. Sånn. Nå kan bøkene bare komme.

Stemningen i bilen er sånn at jeg syns det blir stille i eget selskap og setter på radioen, for så å irritere meg over at den støyer for mye og skrur den av igjen. Flere ganger. En venninne ringer for å slå av en prat, men jeg har ingen ord å bidra med. Det blir mest lyder. Så vi bestemmer oss for å snakkes til helgen.

Til helgen.

Jeg sier ikke mer.

Jeg tar bilder av skiltet ved inngangen, jeg tar bilde av designeren, jeg tar bildet av designeren i trykkeriet og av stabelen med pappesker. Utenpå er det klistret etiketter med MIN tittel og MITT navn. Jeg tar bilde av det også. Designeren er hyggelig. Han heiser porten, og jeg får beskjed om å rygge fram til rampa. Følelsen er forbi andektig der jeg (med åpen bakluke for å ikke rygge innunder rampa) setter Corsa’n klar for mottak av åtte bokesker. –Som blir kjørt bort til rampa på en pall. 

Eskene stables inn i min lille bil. Jeg åpner en av eskene og tar opp den første Hagegyngeboka mi. Holder den i handa, har et lite øyeblikk for meg sjøl. Før jeg lukker bakdøra og tar fatt på veien hjem.

Jeg har gjort det.

Jeg har skrevet, og trykket, min første bok. Den første i en serie på seks-sju bøker, der to er utdrag fra bloggen, og fire er spesielle temabøker med både kjent og nytt stoff.

Jeg ser at den første boka har noen mangler, det gikk nok litt fort i et par av svingene, for jeg hadde egentlig tenkt meg både innholdsfortegnelse, sidetall og forord. Eller etterord. Men det får bli i neste runde. Akkurat nå tillater jeg meg å være litt kry.

Gratulerer med dagen, lille Gyngebok!

24 ALL DAY!!!

Ahhh. I dag var det nære ved at jeg kunne skimte sprettrompa.
-Fordi jeg har lagt meg til en måte å stå på, med det ene benet strakt og litt skrått, og det andre benet på tå med en liten knekke i kneet. Hvis jeg da snur meg rundt på en spesiell måte kan det nesten se ut som sprettrompe. Ovenfra, selvsagt. Rett bakfra er det fortsatt det samme veikrysset, men jeg bare sørger for at færrest mulig står rett bak meg.

Så, jeg siterer Nike, eller en annen sånn reklameplakat for trening:
I might not be there yet...
But I'm ON IT!

Treninga i dag var skikkelig hard, tøffere enn før. Tonje er et råskinn.
Men jeg hadde power nok i dag, så jeg var ikke på spystadiet før de siste førti sekundene. Passet på å ta en shake før jeg dro på trening. Og selv om jeg flira litt av det den første gangen, har det jaggumeg effekt! Jeg kunne til og med jogge på stedet under pausene, mens jeg bokset litt rundt meg i riktig Rocky-stil.

Men uansett hvor mye jeg følte jeg hadde å gå på i dag, klarte hun (Tonje) faktisk å vri ut resten før vi var ferdige. Det merkes når DuracellBent roper kamprop. For vi skal svare, og for å klare det må vi være våkne i hodet! Jeg tror enda ikke jeg har fått det til ved første forsøk. For eksempel er det første jeg tenker på når han roper Twentyfour, ikke All Day. Men Seven!
Og når han roper: What are we? (Eller who, eller hva det er han mener) skal vi svare "Fat Burning Machines!" Det er bare det, at ordet i midten der blir borte for meg, så jeg pleier å svare feil.

Når det er sagt, hjelper det faktisk å rope. Når de superkorte intervallene virker lengre enn en lærers sommerferie, og det eneste jeg vil er å spy, hjelper det med litt fokusflytting og roping i hytt og gevær.
Egentlig er det det samme for meg hva vi roper også, bare jeg får brølt litt.

Her kommer dagens selvskryt:
I dag klarte jeg nesten sju (7!) pushups på stolen borte ved gjerdet!
Og kroppen var strak som en påle.

Bare nevner det.

Men det står jo i kalenderen!

Sånn for at du skal forstå litt av den unike koblinga som finnes til Blikkenslageren of my life, skal jeg nå fortelle litt om de siste to torsdagene våre.

Fordi han har et firma med kontoer i Modum Sparebank, blir han hvert år invitert til en kulturell middagsaften, med følge. Jeg har lært meg å bruke kalenderen min, og det har han også. Vi har notert ned dato og klokkeslett, og sørget for å være rene og pene i tøyet.

Den første torsdagen (21.august) hadde vi litt trøbbel med å rekke det, siden vi var i et møte tidligere på dagen. Men heldigvis er vi vant til å jobbe under press, og fem på seks var vi på vei til Åmot, bare ti minutter forsinket.

I det vi skrenset inn på parkeringsplassen til Blåfarveverket ti over seks, begynte Blikkenslageren å tvile. Parkeringsplassen var nesten tom for biler. Vi så på hverandre, og fant ut at her måtte det sjekkes i maillista. Etter en sjekk, fant han ut at vi var en uke for tidlig ute!

- Men du. Vi ser ganske bra ut nå, vi burde egentlig finne på noe annet da. Sa herr Blikk. Jeg hadde både kjole, ørepynt, hårpynt og selskapssko i tillegg til den vanlige lipglossen, så jeg var enig.
Dette kunne ikke gå til spille.

Så vi kjørte nedover til den store byen, og gikk hånd i hånd gjennom parken. Der var det klart for elvefestival, så vi fikk med oss en liten smakebit av festivalstasen. Satt oss på Lauritz når vi kom til Torvet, og jeg fikk en symbolsk halvliter siden jeg var så søt. Og så bestemte vi oss for å gå på kino og se Hercules.

På vei hjem var vi enige om at det ikke var så ille å ta feil dag, siden vi hadde fått en fin tur sammen. Og fortsatt hadde vi den bankmiddagen tilgode.

Den andre torsdagen ringte jeg ham på jobben for å dobbeltsjekke antrekk. Jeg ville nødig komme i høye hæler og tynn kjole om vi skulle være i gruvene. Han husket ikke, men skulle ringe banken og sjekke.
Da han ringte meg opp igjen, var han litt spak.
Det viste seg at middagen hadde vært. Forrige torsdag, men oppe i gruvene istedenfor der vi hadde møtt opp -derfor så lite biler på parkeringa. Og den mailen han hadde sjekka, var visstnok den fra forrige år...

Ingen av oss liker å sitte å sture over ting som ikke går etter planen, så vi fant ut at været var fantastisk til en båttur. Så sånn ble det til at vi tøffet nedover Drammenselva i kveldssola, torsdag.
Bonus var at eldstemann hadde lyst til å bli med oss, så vi fikk styrmann og en kjempekoselig tur med snekka.

Kaptein Blikk med skuldrene nede,

Styrmannsmiddag: takeaway chicken curry si'ka qua'te