Fresk Ørret!

Ikke fersk. Fresk.

Den lå stivfrossen på kjøkkenbenken, enkeltpakket på rekke sammen med tre andre ørretbiter, og ventet. Mens jeg klødde meg i hodet og lurte på hvordan jeg raskest mulig kunne få dette fortært.

Min velsignede mikrobølgeovn sørget for at fisken ble litt mykere i kantene. Det var nest laveste styrke i tre minutter, eller var det fire?
Samma det. Tint er tint.
Jeg rakk å lage en ganske god marinade i mens, så det var nok fire minutter.

Marinaden hadde dette i; lime, raspa hvitløk, karamellsaus, olje, chili explotion og salt.
Den ble pensla på ørretfiletenes begge sider, før jeg la fisken i ildfast form og helte over boksen med kremfløte. -Har finni ut av magen krangler mindre av laktosefri fløte, så da blire sånn.                        

Ovnen var selvsagt kald, for jeg hadde ikke tenkt så praktisk med sulthodet mitt. Men jeg satte på varmluft, og passa på å skru av varmlufta da gradene nådde 200. Deretter var det å se på klokka, for å vurdere steketiden. Jeg kunne strekke meg til tjue minutter.

Jeg har kjøpt havrepasta. Koketiden er ikke så ille, seks minutter lar seg ordne. Det er tiden fram til det koker som er lang...

Så da lagde jeg tilbehøret. Gutta Krutt jubler ikke akkurat om jeg blander grønnsakene rett i maten. Så jeg har blitt en kløpper på utenomrettlig grønt. Siden jeg hadde så god erfaring med eple sist, prøvde jeg igjen. Jeg tok det sprøeste Pink Lady-eplet i kjøleskapet, skrelte det og delte det i båter, som jeg igjen kutta i to. Og så skrubba jeg en purre, (bare det grønne) og kutta den i cm-tjukke biter. Stangsellerien er fortsatt skikkelig sprø, og jeg gjorde omtrent det samme med den som med purren.

Jeg fikk bruk for resten av marinaden, og den digre wok-panna jeg har fått av Kaptein Blikk. For mens pastaen kokte ferdig, og fisken sto de siste minuttene, fresa jeg det grønne på full guffe i woken.

Og før gutta hadde rukket å spørre hva det var til middag, kunne jeg rope dem ned til mat.
Jeg var dødsimponert over tilbehøret, igjen. OG neste gang kan det tenkes jeg prøver meg på pære. Bare jeg finner noe det passer til.

Etter middagen spurte jeg Gutta Krutt om de syns pastaen smakte annerledes, siden den var laget av havre. De syns nok den var litt annerledes, men den største forskjellen var nok klebrigheten.
- Den satt som klistra i panna til fjortisen, med gaffelspenst fra en halv meters hold!

Quasimodo takker for dagen

Om jeg skal si det sjøl, ble stua riktig så harmonisk etter at de nye gardinene gjorde sitt inntog. Jeg skjønte i går, at når jeg først har brukt energi på å henge opp ei skikkelig stang kunne jeg ikke ha forskjellige lengder på de tre gardinene som hang der. Så jeg dro rett og slett opp til Åmot og handla på salg. Til kanskje verdens beste gardinbutikk. 

For første gang i livet har jeg kjøpt skikkelige gardiner, helt uten tanke på å mikse til noe som kommer til å bli bra etterhvert. Sånne helt fiks ferdige gardiner, klare til å bare henge rett opp. Sånne som voksne folk kjøper.

De passet så godt inn at det nesten kan se ut som om jeg har rydda i samme slengen. 

Men ikke la deg lure. Om du ser nøye etter finner du både adventsstaken og kurven med rent tøy i bildet. 

Eldstemann kom opp og sa:

Jøss, mamma. De kledde liksom rommet. Det der har aldri hendt oss før.

Jeg hørte at han prøvde å ikke være frekk, så jeg måtte bare si meg enig.

Så det er sånn de gjør det, disse andre. De som får ting til å passe sammen i huset sitt.

De kjøper rett og slett ferdige greier, uten å blande inn alskens kreative innslag.

Jeg må innrømme at jeg har hengt opp alt fra kjøkkenhåndklær til pledd, juleduker og andre løpere opp gjennom tidene. I alle regnbuens farger. Samtidig, om det har vært mulig.

Det er så fort gjort å tenke at det blir kjedelig om alt skal være likt.

Og dermed dra på med litt kontrastfarger, andre lengder eller rett og slett asymmetrisk oppheng.

Det er litt som når jeg skal strikke sokker. Det er klin umulig å få to like. 

Eller å lage et par enkle, grå tøfler. Uten striper i limegrønt og lilla, eller turkis og oransje. Det sniker seg inn ulike mønster overalt, uansett hvor mye hensikten egentlig var med en enkel, ensfarget greie.

UnniPunni har nok rett når hun sier at min interiørhandling er omtrent sånn:
"Oi, de var fine! De matcher ... hmmm, la meg se.... INGENTING av det jeg har fra før... De må jeg ha!"

Hun blir nok glad når hun ser hva jeg har klart på egenhånd.

Jeg dro rett og slett en Remareklame.

Det enkle er innimellom det beste.

Men all denne jobbinga i helga, slått sammen med aking og revyøving i dag,

gjør denne lille heltinnen trøtt. Selv de mest energiske må til lading.

Så her kommer et bilde av Quasimodo på vei til å finne dynene.

To korte og en lang

Nå nærmer det seg halvannet år siden jeg flytta tilbake til Kopperudsvingen, -plassen  med den koselige stua og de store vinduene.
Så i kveld, mens jeg rydda bort julepynterester fra bak sofaen, bestemte jeg meg for at det var på tide å få skrudd opp gardinstanga.
Store vinduer blir jo gjerne litt kalde, og når det kryper godt under femten blå utenfor, er det greit å sette igang noen tiltak inne. For eksempel henge opp gardiner.
Jeg visste jo at jeg hadde de røde gardinene med svart fløyel. Ett eller annet sted. Og så fikk jeg minstemann til å skru for meg. (Fordi han også nå er høyere enn meg).
Mens jeg lette etter gardiner.

Jeg har da orden i sysakene, så de var lette å finne.
Utfordringen lå helt andre steder.
Jeg husket at det var noe spesielt med de gardinene, og at jeg ikke hadde brukt dem. Mente de var kjøpt på vårparten, og at jeg derfor valgte noen lyse isteden.
Men jeg så fort hvorfor de ikke hadde blitt brukt.

Mine tre (3!) gardinlengder hadde to forskjellige lengder.
Etter litt prøv og feil, litt mer feil, og til slutt en rett og to feil, der jeg holdt på å rive ned opphengene flere ganger fordi jeg mistet balansen og besinnelsen, valgte jeg å henge de opp sånn.

Den lengste delen syns først, og om folk allerede har kommet ned i stua får jeg satse på at de ser noe annet av interesse, inntil videre.
Nå har jeg en gylden mulighet til å finne nye gardiner, da. Jeg liker fløyelsgardiner. De er så gode å ta på.
Men det kan også tenkes jeg venner meg til det som det er nå. Det pleier egentlig å bli sånn. Fine gardiner koster mye.

Jeg kan gjerne nevne at jeg valgte å tømme sofaen for irrelevant innhold, og rette litt på teppene før jeg tok bildet.
Jeg vil tru at ingen av gutta kjenner seg igjen her, siden stua nesten ser strøken ut.
Og alt som lå i sofaen, ligger nå foran sofaen, men det syns ikke på bildet!
Så nå skal jeg krype under det pleddet der, og kjenne at det er Freddan.

Kan jeg få resten(e)?

I går var det rester.
Rester av Kässler, som sannsynligvis er svensk for bayonneskinke, lå innpakket i kjøleskapet og ventet på et mirakel.
Tanken var å bruke den til pålegg, for Gutta Krutt liker det sånn.

Men så var jeg innom Bunnpris på vei hjem, og tida var som vanlig knapp om jeg skulle rekke å lage middag før minsten dro på trening. Så jeg loverte rundt ferdigmaten en stund. Fant liksom ingen høydare. Men oppdaget at det fantes fersk båndspaghetti med koketid på fire minutter eller så, og i tillegg var det en boks kremfløte til halv pris rett ved siden av. To pluss to ble fire..
Jeg merket Carbonaralosen slo til, og ga etter for trykket.

Lot være å kjøpe bacon, så jeg visste allerede der at dette kom til å bli en litt annerledes Carbonara.
Med sikkel i munnviken og tanke på nykvernet pepper var det rett hjem.

Man kan si mye rart om både innkjøp og varelager hos meg. Men jeg har noen favorittmatvarer som (stort sett) alltid finnes i huset. Jeg har lært meg å trylle enkelte ganger med disse ingrediensene. Og andre ganger har jeg lært at enkelte retter spiser man ikke mer enn én gang i livet.
Denne gangen oppsto det restemagi på høyt nivå, om jeg skal si det sjæl.
En slags oppskrift følger. MED bilder!

Selve Carbonaraen var av det aller enkleste slaget. Kässler i terninger, surret med revet hvitløk. Droppa det egg-greiene. Bare helte på boksen med fløte, og litt vann. Sånn.

Pastaen gjør seg simpelthen sjøl, hvis du gjør det som står på plasten.

Men trikset, kortet i mansjettene, kaninen i hatten...

Det var tilbehøret.

Ingen bilde vil klare å yte denne lille saken rettferdighet, men jeg skal likevel legge ut.

Dette er en slags salsa av noen av gjengangerne i kjøleskapet mitt. Trofaste ingredienser som stort sett alltid klarer å trylle med mine varierende innkjøp av andre matvarer.

Jeg skar i bittesmått:

En sprø stang med selleri

Omtrent ti cm av en ren purre

En avocado

5-6 blader fersk basilikum (resten var vissen, så den heiv jeg)

Et halvt eple, type Pink Lady

Over dette skvisa jeg en lime, og så rørte jeg godt sammen.

Jeg vet jeg ikke hadde kommet langt som matfotograf, men smaken av dette er langt over innafor.

Ingen av Gutta Krutt liker pepper, og de turte ikke smake på den grønna guffa.

Jeg prøvde å fortelle dem at de gikk glipp av matmagi, 

men den eldste svarte like blid (med kun pasta og halvveis Carbonara på tallerkenen sin):

Pasta har liksom aldri gjort vondt noe sted.

Så da var vi fornøyde, hele gjengen. Jeg syns faktisk restemiddagen var hundre ganger bedre enn den opprinnelige Kässlermiddagen med poteter, stekte grønnsaker og bernaisesaus.

Skukke vært lærer jeg vettu.

Med tanke på helgens lesing av foreldre som mener de kan gjøre jobben bedre enn lærere, kom jeg på flere yrker jeg kunne hatt.

Denne helga har jeg vist for meg selv at jeg er både rørlegger og snekker.
Eller.
Jeg har tømt vannlåsen på badet, og jeg har skrudd fast klesstanga på vaskerommet.
Det regnes kanskje ikke inn i fagbrevet til ovennevnte yrker. Men jeg tror nok det inngår i arbeidsoppgavene deres likevel.

Nok om det, jeg har ikke tenkt å engasjere meg i disse diskusjonene på nettet om hvem som har skylda, ansvaret eller retten på sin side når det gjelder hverken skolesaker eller andre yrker.
Jeg har bare tenkt å skryte litt av meg sjøl og at jeg omsider tok tak i disse irriterende hverdagsproblemene.

De er litt som den lampa du veit, i dæsjbordet på bilen, som innimellom starter å blinke i svingene. Du vet det er noe som må gjøres, og du skulle ønske noen andre tok ansvaret for å fikse greiene så det bare er å fortsette med tut-og-kjør.

Disse hverdagsproblemene er det jeg prøver å ignorere i det lengste, i håp om at de skal bli borte av seg selv.
Klærne kan jo brukes selv om de ligger i haug på et bord. Og når vannet i vasken på badet ikke vil renne ned, går det faktisk an å pusse tenna andre steder. Sånn midlertidig.

Et sted der bak i hodet ligger en viten om at det faktisk IKKE gjør seg sjøl, og at jeg ikke er mye til husfrue om jeg ikke ordner opp i disse enkle sakene.
Jeg vasker kjøkkenbenkene ofte og bretter pleddene i sofaen innimellom. Jeg tenner lys og dekker bord. Vekker unger og fjerner hår fra rista i dusjen etter meg.
Men likevel ligger den samvittigheten der.
Jeg vet at det er noe jeg skulle ordnet.
Noe ANNET.
Sukk.

Jeg har liksom blitt vant til å hente alle klærne fra bordet på vaskerommet, og jeg har flytta alle tannbørstene inn på do. Er det så farlig da?
- Ja! maser det fra bakhodet.

Så denne helga tok jeg ei bøtte, en plastpose og ei lommelykt med meg inn på badet.
Med skrukkete neserygg og vidåpne øyne skrudde jeg løs vannlåsen og forventa meg gørr og galle fra tidenes morgen.
Men det som kom minnet skuffende lite om skrekkfilm.
Det hele var over nesten før det var begynt, jeg måtte klemme vannet ut av massen med fingrene før det ble skikkelig ekkelt.

Og siden jeg var godt i gang med å fikse og ordne, fant jeg likegodt fram drillen etter turen på badet.
Den hadde jeg ingen sjanse til å forstå meg på, så det ble en skrutrekker og syl isteden.
Siden hammeren ligger igjen i bilen, og det er hålke ute, brukte jeg en stein til å slå sylen med.
- En takknemlig tanke til Gutta Krutt som i barndommen har samlet på steiner og lagt i gangen.
Jeg visste de kom til nytte en vakker dag!

Garderobestanga på vaskerommet er nå oppe igjen, i full drift. Og siden jeg var så godt i gang tok jeg likegodt en skikkelig sjau der inne også.

Det gjør ingenting om jeg ikke får stående applaus for dette.
Det er visstnok ting det er en selvfølge at husets overhode skal ha kål på.
Men det er jo moro da, innimellom, å prøve et annet yrke, for å kjenne litt på at det va'kke lærer jeg sku vært, vettu.

Det var snekker.

Glittervann

Når elevene skriver så det spruter, og deretter ber om ekstra ark.
Da er det ikke så verst å være musikklærer som har brukt høsten på røttene i det rytmiske musikktreeet.
Når leppene deres beveger seg med teksten til Allison Krauss og Soggy Bottom Boys.
Og de må spisse blyantene underveis.
Det er ikke langt mellom melankolia og boblende lykkefølelse.

Og forresten er det allerede fredag, den dagen i uka som ligger og dupper i vannskorpa der ute og som balanserer trøtte tirsdager og intense onsdager.

Jeg sier ikke at alt stråler hele tiden.
Jeg bare tør å påstå at det innimellom glitrer på vannet.
Og at jeg heldigvis er ekstra oppmerksom på akkurat det.
Glittervann.

Sånn er det bare

Noen dager tapper mer energi enn de gir.
Sånn er det bare.

Når du våkner etter enda en kort natts søvn, fordi du ikke sovnet til tiden i går heller.
Ja, det er fint å se igjen kollegene etter ferien, og ja, det er godt å komme i rutine igjen.
Og alt det der.
Men natta har ikke gitt det den kunne gjort. Og dagen krever sitt.
Sånn er det bare.

I butikken trekker du kortet på 140 kroner, og blir ikke godkjent. Du må gå løs på krisetohundringsen som ligger i påvente av slike dager rett før lønn.
Det er så glatt på den regnvåte isen at du må holde deg fast i bilen for å ikke gå på ryggen ute på parkeringsplassen.
Og bilen er møkkete nok til å dekke alle klærne du har på deg mens du klamrer deg fast.
Inne i bilen ligger fortsatt eksosanlegget og minner deg på ting du ikke har gjort, som du burde ha gjort, og vinduene er tette av våt luft fordi to tenåringer sitter der og har nippelklypekonkurranse.
Vifta må gå for fullt før du kan kjøre, og alle vil hjem.
Sånn er det bare.

Jeg bare nevner det.
Og postkassa har sine sedvanlige regninger, så klart. I tillegg kommer påminnelsen om at du er en lettlurt tulling, når du åpner mailen og finner en e-faktura fra det nye mobileselskapet som lovet gull og grønne skoger om du bytta fra trofaste Telenor.
Det nye selskapet hadde visst 24 måneders avtale, (som du fant ut akkurat litt for sent) og den første regninga får blodtrykket til å ville åpne skalpen og slippe ut litt overskudd.
På regninga står det: periode 15.12.14 - 28.02.15
Du leser feil og tror regninga gjelder for de to siste ukene av desember.

Da hjelper det litt når Blikkenslageren kommer for å bidra, og leser med sitt avkjølte hode at regninga gjelder for to og en halv måned. Så summen er innafor likevel. -Og stryker meg over kinnet og sier at dette kommer til å gå bra.

På sånne dager er det godt at det snart er leggetid.
Sånn er det bare.