Etter sol kommer alltid regn..?

Tunge skyer ligger på vent over åskanten.
I hele dag har vi hatt sola. Men den kalde gufsen har minnet oss på at det bare er et lån.
Det får meg til å tenke på livet, å se skyene ligge sånn. Og hvor brått lånetiden kan være ute.
Men nå har det altså vært sol. Hele dagen.
Jeg har gjort det eneste jeg så som fornuftig i dag; hatt timer ute med klassen. Da den siste prøva var unnagjort, var det rett ut med alle sammen.
Med fotball, basketball og gitar har vi vært ute i sola. De sprekeste har fått svette, og de lateste  har fått sitte. Den norske sommeren er da virkelig kort nok.
Og disse ungdommene har virkelig stått på gjennom hele semesteret!

Det var vått både i lufta og i bakken da jeg dro på jobb, men jeg ante at noe kom til å lysne.
Så jeg tok på fredagssko og rosa klær, som for å hjelpe til der jeg kunne.
Jeg la til og med solbrillene mine i setet, for å ha til turen hjem.

Og jeg fikk rett.
Sola varmet oss, vi kjente at flomvannet ikke var så svært lenger, og at det kanskje blir sommer i år likevel. Noen av gutta i klassen klaget til og med over at det var for varmt!

Vi satt en gjeng på en benk med gitaren, og der fikk jeg en av skoleårets beste opplevelser. Det å se at en elev presser seg ut av komfortsona si og går over usynlige grenser overgår det meste.
En av gutta, som ellers er trygg og sikker, har laget en sang. Vi snakker ikke hvilken som helst sang, heller. Da han motvillig fremførte den for meg i enerom, som en del av en musikkoppgave tidligere i år, hadde jeg gåsehud, tjukk hals og haka nede på fanget. Der og da ønsket jeg at jeg heller var talentspeider enn lærer, siden jeg sannsynligvis ville blitt rik på denne fjortisen. Men jeg ga min faglige vurdering og var kry over å ha hørt noe så bra. Han, på sin side, var mer flau og ubekvem. Det var helt uaktuelt å fremføre for klassen, teksten ble for nær og stemmen var visstnok for dårlig.
For å gjøre historien så kort som mulig, klarte vi på merkelig vis å overtale ham til å synge og spille sangen sin for oss ute i dag, den lille gjengen på benken.
Det var magisk.
Ingen snakka, og jeg tror alle hadde åpen munn. Til og med gutta på sparkesykkel sto helt stille og gapa.
Og etterpå var det ingen av jentene som slapp taket i ham.
Han hadde fortsatt ei i nakken da bussen kom.

På sånne dager vokser hjertet. Ikke fordi sangen var overraskende bra, jeg hadde jo hørt den før og visste.. Men fordi han turte å spille den for andre, og for den responsen han fikk.
Det hender noen kommer til meg og spør hvordan jeg klarer å jobbe i ungdomsskolen med alle de jævelungene. De skulle bare visst.

Og når jeg nå pakker sammen sakene mine for å dra hjem, ser jeg altså disse tunge regnskyene. Som har tenkt å ta tilbake lyset og varmen. Som hele tiden har ligget i horisonten, bare på vent.
Men jeg har fått min del solskinn i dag. Jeg har plass til litt regn.

Og tror du ikke jeg fant en sammenleggbar paraply i sekken min, som skulle passe om det kom en regnværsdag?