Vestland, Vestland, når eg ser deg slik..

Jeg hadde tenkt å blogge om alle de breathtaking opplevelsene jeg har hatt mellom fjellhyller og fossebrus i pinsen. Eller fortelle noe fint om de lubne epleblomstene, gjestmilde enkefruene eller Gutta Krutt.

Men saken er at jeg er så full av alle inntrykkene, både de om steinras og dødsstup og de om solskinn, måkeskrik og sår hud.

Det eneste som henter meg nå i kveld er faktisk stillheten som lå igjen over Odda. Den lille avsides byen som pulserte rundt et enormt smelteverk i over hundre år.
Med skyhøye, bratte fjellsider til å stenge sola ute måtte det en så enorm bedrift til for å få folk til å bosette seg der. Men de lagde en hel by, med skole, butikker, kommunehus, hotell, svømmehall, barnehage, rørleggerforretning og slikt man trenger for å kunne kalle det en by. Og man jobbet og levde der, formerte seg og slo røtter.
Og så, i 2003 ble smelteverket nedlagt. I år, ti år etter er byen litt sånn spøkelsesaktig tom. Det bor nok folk der enda. Men Emil sa det ganske treffende med at "Det er flere folk i gata i Skotselva jo!"
Klokka var rundt halv ni en varm kveld med fri dagen etter.
Og det var stille.
Midt i byen lå det et enormt skrog i metall og betong. På et skilt sto det "Alt kjem til å bli bra", men en luring hadde tagget et spørsmålstegn bak.
Restene etter smelteverket har blitt plassert på Unescos verdensliste og er fredet av riksantikvaren. Så da blir det vel stående sånn de neste hundre årene...
Av alle de stedene vi kjører forbi i Norge, har jeg lagt merke til at standarden generelt er ganske høy. Der man vet det kjører turister er det til og med nesten litt jålete. Lite avskallet maling, Ikke så mye jernskrap. Butikkvinduene er ofte pusset og det er nye utstillinger i vinduene. Innbyggerne vil kanskje reklamere litt for stedet sitt.
Sånn var det ikke akkurat i Odda. Det var noen bygninger der som sikkert har vært kjempeflotte! De kunne trengt både oppussing og avretting. Og svømmehallen så ut som den hadde vært stengt en god stund.
Jeg fikk en følelse av håpløshet, og det er best for innbyggerne der om de ikke deler den følelsen med meg.

Nå kan det selvsagt være flere grunner til at jeg kjente på dette.
Som en god nummer én var det flere i følget vårt som var sultne. I tillegg hadde vi enda ikke funnet ly for natten, og klokka nærmet seg en slags leggetid.
Vi hadde vært innom et par alternativer, men slått de fra oss, og ville aller helst ut langs fjorden og sove i hytter der. Bonden hadde med seg lavvo. Det var nevnt at om vi ikke fant noe sted, kunne vi alltids sove i den. Håpløsheten min stammer kanskje mest fra denne faktoren. Jeg vil ikke sove i lavvo. Ikke uten skikkelig liggeunderlag og ekstra teppe. Jeg hater å fryse.
Som nummer to viste det seg at veien vi skulle kjøre ut fra Odda var stengt pga steinras, så vi måtte kjøre rundt, en helt annen vei. Eller vi kunne stå og vente til vi eventuelt fikk beskjed om at veien igjen var kjørbar.
Vi valgte først det siste alternativet, så tiden gikk. Så fikk vi beskjed om at veien ikke ble åpnet igjen og måtte gå tilbake til det første alternativet. Og da var klokka så mange at vi ikke ville rekke ferja fra den andre siden. Og de alternativene vi tidligere hadde hatt med overnatting smuldret bort fordi det var flere i samme situasjon som tenkte raskere enn oss.

Selvsagt ordnet det seg for oss. Og på aller beste måte.
Hadde det ikke vært for steinraset og den seige massen vi utgjorde, ville vi ikke kommet borti det flotte stedet vi fikk overnatte på. Det var en liten plass som het Lothe, på vei mot Jondal, og vi fikk plass i et gjestehus der, alle sammen. Det var en nydelig, mild sommerkveld til å sitte ute i. Fjorden lå like nedenfor og insektene hadde ikke våknet av varmesjokket enda. Vi våknet til blomstringa i frukthagen og ungene fikk leke med koppelamma ved siden av.

Hele resten av turen har vært fantastisk, faktisk.
Og siden det er det jeg kommer til å snakke om, kunne jeg likegodt skrive ned den eneste tanken som kom i kveld.
Ettertanken som lå over Odda.