Og noen mangler.

Jeg har en grav å besøke. Men gjør det ikke. Ikke i dag, heller.

De to jeg har i denne graven vil aldri kunne snakke til meg der, likevel.

Men det hindrer meg ikke i å kjenne at dagen i dag er helt spesiell.

Jeg husker en bursdag som pappa trodde vi hadde glemt ham. Ingen hadde ringt, og det begynte å bli kvelden. Han tenkte at vi nok hadde så mye å drive med, tenåringer som vi var.

Og han hadde rett. Vi bakte kake med marsipanlokk, samlet de vennene med lappen og fylte bilene. Fordi vi skulle nedover til Bødalen for å feire bursdagen hans.

Han var et varmt menneske, og han var glad i vennene våre. 

Som vanlig åpnet han stua og inviterte ungdommene inn. Det ble en fin bursdag.

Noen år etter skulle han blitt bestefar. Jeg hadde oransje snekkerbukse i kordfløyel, stor mage og store forventninger. Pappa var borte, så altfor tidlig. Så han ville ikke komme til å møte den lille jenta vi venta på.

Men jeg bygde rede etter beste evne. 

Det var vår og hagearbeid, med gressbrenning og raking. Og det var full sol.

Akkurat på denne dagen, for femten år siden, ble verden så brått annerledes.

Alt skjedde veldig fort. Jeg ble syk. Alvorlig, akutt forgiftning. Alt som kunne gå galt, gikk galt. 

Og da jeg våknet etter noen dager på sykehuset fikk vi ta farvel med den lille jenta. Uten å ha fått kjenne hånda klemme rundt fingrene våre. Og uten å ha sett øynene hennes.

Hun ble lagt ned sammen med sin morfar, som ville hatt bursdag samme dag.

Jeg møter ikke dagene mine med dette. Det er for mye godt som skjer i livet. Men akkurat denne dagen er altså en merkedag for meg. Jeg tenner lys og kjenner at noe kunne vært annerledes.