Flaggfester og koldtbord.

Jeg begynner å bli ofte sett i bunad nå. Med nasjonaldager og konfirmasjoner på løpende bånd har den bunaden betalt seg inn igjen ganske snart. Smart løsning, det vil aldri se rart ut at jeg kommer i samme antrekk hver eneste flaggfest framover!
Jeg må si det var stas å stryke alle skjortene. De var plettfrie, helt glatte og klare for selskap. Bonden dro til med både slips og full dress, det var nesten så jeg ramla ned stabburstrappa. Han var ikke veldig bekvem der han sto, men han var tapper. Gutta Krutt gjorde også sitt beste for å passe inn i fint selskap. Fjortisen sto og dro i dressbuksa si, syns det var rart at den skulle sitte sånn.
- D'ække no' tess å sægge med dress, sa Bonden.

Gamle Tunghørt måtte være igjen hjemme, men han sørget for å legge igjen noen av sine hvite ullvisittkort langs buksebena til Bonden. Noe annet ville sett rart ut.
Bonden på sin side, hadde ikke spist siden frokost og satt og fantaserte om kakene. Jeg fikk forklart i tydelige ordelag at det var mat før kakene. Men han var likevel fornøyd da han skjønte det var koldtbord.

Og for et matbord! Karbisene var akkurat sånn de skal være; grove, knudrete og litt pepra. Og der var kyllingbryst, roastbiff, røkelaks og skinkesteik. Og Waldorf-salat. Jeg må ha blitt eldre, siden jeg trodde det var bare gamlinger som likte Waldorf. Men det viser seg at det er de voksne som liker Waldorf. Gamlinger fins det ikke lenger, merkelig nok. Men det finnes noen som er mer voksne enn meg, og de liker cabaret!
Den var visst veldig god, hørte jeg. Men jeg tok ikke sjansen. Til gjengjeld prøvde jeg med svisker til skinkesteika, og det var urovekkende godt. Den jeg forbinder med svisker er min egen oldemor, og hun er forbi voksen. Så jeg kunne likegodt trått til med cabaret. Men jeg må jo spare noe til senere også.

Selvsagt hadde jeg laget en sang til konfirmanten. Og selvsagt hadde jeg med dittarn. Hva ellers ska'n ta seg te i et sånt selskap?
Vel. De andre hadde foppallkamp på plen mellom slaga, mens sola steika og flagget vaia. Jeg må si det var en udelt glede fra start til slutt, å se denne skjortekledde gjengen med dressbukser kaste seg rundt en ball på den måten..
Bonden ble valgt til keeper. I og for seg greit nok. Han satte seg som mål å sparke ballen så langt som overhodet mulig, hver eneste gang. Helt uten mål eller mening om retning forøvrig.
Etter at ungene hadde henta ballen nedi skauen nok ganger ble han satt på innbytterbenken i skyggen.
Jeg registrerte at den strykejobben jeg hadde gjort, likegodt kunne vært plystra.

Så ble det ropt inn til kaker, og inn dundret det svette, skrukkete, møkkete og glade gutter i alle aldre. Kakebordet var absolutt verdt en runde eller to, med mange slag og bilde på marsipankaka. Bonden strålte! Jeg tok bare én asjett med kaker, for tenk.

Alle selskap tar slutt, og vi dro mens det ennå var varm kaffe på kannene.
Hjemme ble det bytta klær i en viss fart, og Bonden satte seg rett på blåtraktorn for å vise Nabon den nye kompressor'n han hadde montert bakpå.

Nå henger skjortene til tørk, ferdig vaska og klare for nye runder med foppall og kakespising.
Og jeg sitter i hagegynga og kjenner at vinden er varm, himmelen er gylden og at livet er nå.