Alt avhenger av persektivet!

De flykter vilt. Inn i sprekker, over kanter. De løper alt de små bena er gode for. Berge seg den som kan!
På sin ville flukt kravler de over og rundt livløse venner og familie. Tar seg ikke tid til å stoppe opp. Det er ingen tid å miste.

Jeg står på vent, med fingertuppene klare. Så fort jeg ser en liten svart jævel presser jeg fingeren mot den, og sjekker at den ikke rører seg før jeg knuser en ny. De små svarte likene tørker jeg lett av på skinka mi, og rister kjolen etterpå. Gulvet er fullt av små, svarte prikker. Og kjøkkenbenken. Kanskje femti lik på kjøkkenbenken i dag.
Jeg kjenner tilfredsstillelsen øker for hver gang jeg moser en av dem. Ikke en eneste tanke går til de millioner av etterlatte som vil sitte igjen. Sultne, slitne, redde, men ikke ensomme i sorgen. Rettsvesenet i maurtua ville nok hatt ett og annet på meg, om jeg skal være ærlig. Særdeles skjerpende omstendigheter er det at jeg triumferer i det øyeblikket jeg ser ut til å vinne slaget.
Men jeg vinner ingen ting.
De bare gjemmer seg til jeg finner andre ting jeg må gjøre. Og da jeg snur meg for å se etter, fem minutter senere, er det fortsatt en liten svart motorvei fra vinduet og bortover kjøkkenbenken min. Like ivrige, flittige og irriterende sprader de rundt som om ingen nettopp hadde revet vekk deres aller nærmeste.
Som om ingenting hadde skjedd.
De eier ikke skam.
En skulle nesten tro de mente de har rett til å være her!
Men jeg har kraftigere skyts enn dem, og jeg har fordelen av å ha oversiktsbildet.
Der var den jaggu en som rørte seg, etter at jeg hadde tørket den av fingeren og sluppet den ned på gulvet! Stortærne brukes effektivt som kvalitetssikring av min massakre.
Avhengig av perspektivet, kan jeg ses på som en kaldblodig massemorder. Enhver sukkermaur med vettet sånn noenlunde på plass bør kjenne litt på det nå.

Jeg har fått tips om kanel. Det virker ikke. Så vet du det.
Noen har også sagt at salt hjelper. Det gjør det ikke.
Jeg prøvde likegodt pepper også. Ikke det heller.

I morgen skal Bonden kjøpe med seg noe Simsalabim hjem fra jobben.
Det bør han huske. Og det bør virke.
For jeg er redd disse små svarte krypa finner ut hvor jeg sover, og så bruker natta på å ta hevn.

Jaggu bra jeg har så mye papirarbeid å gjøre, for da slipper jeg å være redd for å sove om nettene. Jeg har da nok å drive med til å holde meg våken.