Pappas kaffekopp

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og ser ut mot hagegynga mi.

Kvelden har gått over fra solnedgangstider til gråkaldt, heldigvis. For da vet jeg at det ikke ville vært så deilig å ligge der likevel.

Det er like før alle karakterer skal opp og fram i lyset, så noe dagdriveri er ikke aktuelt på et par uker enda.
Nå er det sukker, kaffe og energidrikker med kulehode og rettetast som gjelder.
Men jeg trenger et avbrekk, så da blir det blogging. Da holder jeg meg i hvert fall på plassen min.

Ved siden av pc'n ligger det en stor sjokoladeplate, halvspist, og jeg har en termos med kaffe og en romslig kopp.
Koppen minner meg om pappa. Den likner ikke på noen av de andre koppene mine. Men den er raus og holder på varmen.
Og den er god å holde i.

I dag har jeg vært i begravelse til en annen pappa. En som ble borte så altfor tidlig.

Det virker så meningsløst at jeg har ikke lyst til å skrive mer om akkurat det. 

Men jeg har et ønske for de som nå sitter lammet og tomme tilbake. 

Når tiden har gått en stund, og det har skjedd nye ting.
Når skorpen har slutta å klø. 

Da håper jeg de har en kaffekopp i skapet som får frem gode tanker.

For det er godt å sitte sånn med den koppen i handa
og tenke på hvordan han duppet sukkerbiten i kaffen.
Og hvor lett det var for folk å stikke innom ham for å slå av en prat.
Og få kaffe. Eller dram, avhengig av tidspunktet og formen.
Hvor løst de satt, tonene. Da han løfta opp tolvstrenger'n eller trekspellet.
Og skyen av røyk som lå over hele huset.
Rød mix 3. Eller Prince.
At småunger og dyr satte seg på fanget hans, helt av seg sjøl.
At han fortalte gode historier og klarte å gråte.
Og at han var pappa.