Mannfolk og lukeparkering

Da min venninne og jeg var ute og flådde i dag, i hennes store toyota ett-eller-ennet, fant vi en snerten liten parkeingsplass langs fortauet i byen. En bil foran, og en bil bak. Lett.
Jobben var min, og jeg tenkte ikke ett øyeblikk på annet enn å få lempa halvannet hjul opp på fortauet, skrådd bilen sånn at hvertfall den ene skjermen var ute av kjørebanen og så gå.
Det får da være grenser til perfeksjonisme.
Men så var det jaggu en mann som sto og så på meg.
En voksen afrikaner med mønstrete kjortel og dokumentmappe.
I min vante trafikale verden, som består av en fylkesvei uten fortau, bunnpris, bensinstasjon og skolen, var det faktisk mer oppsiktsvekkende med denne mannen enn med min parkering.
Han vinket vennlig for å snakke, så jeg åpnet vinduet. Han sa han kunne geleide meg inn på plass, og at dette skulle gå helt fint, han skulle stå her helt til vi var ferdige.
Makan te vennnlighet, tenkte jeg. Og prøvde å følge hans vink og råd.
Men nå var det slik, at jo mer han vinket og smilte, desto lenger unna kom jeg.
Veldig pedagogisk og rolig mente han at vi skulle ta det hele fra starten. Tre ganger.
Til slutt, mens han fortsatt smilte vennlig, spurte han om han kanskje kunne få prøve?
Jeg ville jo ikke såre stoltheten hans med å si at jeg egentlig gir blanke i hvordan bilen står parkert så lenge jeg ikke får bot, så jeg overlot førersetet til ham.
Som tok en liten sving, smatt bilen på plass med EN centimeters klaring langs hele siden, -på under tjue sekunder.
Jeg bare nevner det.

På den andre side...

Når jeg nå likevel sitter her, med ørene fritt utspilt, blir jeg mer oppmerksom på min egen stemme i det offentlige rom.
Jeg vil tro en og annen har sittet mer eller mindre frivillig og hørt meg prate i vei om livet, som om jeg satt hjemme i min egen stue.

Hva man skal lære, av andre, om seg selv...

Musikklære på Lekeland

Til en dag på lekeland med ungene regner jeg med at ørene får trimma seg en del. Det kan komme godt med, jeg har jo likevel en del lyttetrening i studiet dette året.

Det interessante i denne øvelsen er nok ikke ungene, faktisk. Om jeg sitter alene, vil det være naturlig for meg å utgjøre de fleste helpausene alene, med små avbrekk da ungene i mitt følge kommer for å sitte litt. Det kan minne litt om et moderne jazz-stykke fullt av improvisasjoner.

En bestefar ved nabobordet er dype fjerdedelsnoter med mange halvpauser.  Han har en god ro over seg, kanskje tonene hans veksler litt mellom dur og moll. Kaffekoppen er sjelden nedi bordplata, den utgjør i hvert fall ingen rytme. Når de små snakker til ham, bøyer han seg ned mot dem og smiler ut i lufta. Han nikker og lener seg tilbake i stolen igjen mens den minste kryper opp på fanget. Smellkysset han får utløser en kileseanse som høres ut som masse lyse toner i forte, med små åttendedelspauser innimellom. Jeg får lyst til å sette meg nærmere.

Men nysgjerrigheten min stopper meg. Bak meg sitter det to damer i sin beste alder, jeg vil tro de enten har kull nummer to med barn, eller så er de unge bestemødre. Duetten deres (om jeg ikke skal kalle det et solonummer) kan minne om stakkato tirader av 16- og 32-dels noter i forte, der den ene råder såpass mye at hun lager vers, broer og refreng, mens den andre bidrar med en slags takt, der hun slipper til med ett og annet ord innimellom. Innholdet holder jeg meg for god til å gjengi, men jeg skal love at det ligger mye under overflaten og lager dynamikken her. Jeg lurer på om solisten har hørt om pustepauser, eller kunstpauser. Eller kanskje ligger det en redsel under for pinlige pauser? Rytmeinstrumentet som passer beste her, er uten tvil kastanjetter.

Jeg kan også prøve å gjengi den stakkars mammaen som prøver å snakke i telefonen her inne. Forte fortissimo, punkterte halvnoter og flere takter med helpauser, til hun til slutt lar det hele fade ut og gir opp. Ute vil hun ikke stå og ringe, for der er det så røykfylt, så noe kontakt med omverdenen blir det ikke før poden er ferdig med å klatre.

Tre småbarnsmødre pludrer ved den lille sklia. Små triller med triangler og tamburiner. Ungene deres minner litt om sekkepipe, fordi den ene har dytta den andre som ikke var rask nok til å skli. Det ordnes med litt saft, et lommetørkle og avledningsmanøvrer. Disse damene er ikke tapt bak ei sklie!

Nå kommer mine fire medbrakte for å stagge sulten sin. ”Pizza! Pizza! Pizza! Pizza!” ”Pizza og cola! Pizza og cola!” ”Kan jeg få Calzone?” Disse tre utgjør et talekor mens den siste er sjenert og ikke vil mase. Det eneste hun sier er ”Ja takk” i pianissimo, og så er det mat.

Hvis bare...

Det er alltid noe som kunne vært bedre.
Jeg kunne hatt lengre bein, eller mer ro i hodet.
Ungene kunne vært takknemlige for leksene de har fått, - i andre land på andre steder av kloden ville barn sett på disse som gaver fra lærerne.
Det kunne vært mindre regn i sommer, og nista kunne alltids vært mer spennende.
Buss-sjåføren kunne gjerne vært litt hyggeligere.
Jeg kunne latt være å kaste tyggisen ut av bilvinduet, og jeg kunne tatt bedre vare på de nære og kjære.

Det blir fremskritt av å hele tiden tenke hva som kunne blitt bedre, jeg vet dette.
Men jeg har også lov til å undres.
Om noen gjør det beste de kan, virkelig det beste, kunne det vært noe bedre da?

Restemiddag

Note for self: makaronistuing kan lett pimpes opp med karry og ristet mais. Serveres til hvitløk- og paprikamarinert kylling og skiver av Aakerøepler....

Himmelsk fred

Et lite stykke langs riksveien, like lenge på en fin grusvei, en smal sving inn til venstre. Og DER.
Balanserer raskt på demningen, nøkkelen dingler rolig og venter på tur. Døra har to enorme hjemmesmidde låser, og det kreves et lite kunststykke for å låse opp ytterdøra. Bålplassen har ligget lenge under vann, dette er nok den våteste sommeren jeg kan huske. Men med en rist kan mye reddes. Stoler og et lite bord dras ut, bålet tar fyr, gitaren ber om å få komme fram. En liten skvett med Frost og noen lys som tennes.

Kan man bli forelsket i en plass?
Tekniske Jane skal legge ut bilde av morgenens utsikt fra vinduet. Og kanskje litt bonusbilder.
Så kan du bedømme sjøl

Et ekte hageanlegg

Kald pizza til frokost, ingen andre er oppe. Lufta ute er tett og hvit, jeg ser noen epler som henger høyt på en grein ute i hagen. Vi har tre epletrær, og alle tre er nyttige og sjarmerende på hver sin måte.
Det jeg ser fra vinduet her i stua bærer masse epler. Det er også så høyt at Bonden hadde med seg kranbilen hjem fra jobben en dag for å plukke ned noen til meg.
Treet utenfor spisestuevinduet har flere funksjoner. Det er et Åkerøtre, og er stas å ha. Både fordi eplene er så gode, og fordi jeg har to hengestoler i det. De henger i skyggen under bladverket og er fantastiske til solnedganger. Unger på besøk her bruker dem som en erstatning for tivoli. Da snurres det til høye hviiin, helt til en eller annen blir blek og vil hjem.
Og treet foran vinduet på kjøkkenet er til å henge meiseboller i. Jeg har enda ikke talt over fem epler på det treet, men meisebollene kan for et nærsynt øye forveksles med epler på avstand.
Vi har også et kirsebærtre, og hvert år er trosten der akkurat før jeg skal til å plukke inn bæra. Så det er best om våren når det står i full blomst.
De to plommetrærne i kanten av plenen er noe helt for seg sjøl. Jeg er glad Bonden fortalte meg at de var plommetrær med en gang jeg flyttet hit, for ellers ville jeg nok trodd de var noe helt annet. Vakre er de hvertfall, selvom plommene lar vente på seg.

Da jeg kom til gården ville jeg plante noe som var Bare Pent.
Bonden så ikke nytteverdien i dette, og lurte ned en og annen jordbærplante innimellom. Men uansett har det nå resultert i to felt med rein skjær estetikk. En nytelse for øye når fargene får eksploderer mellom alt det grønne.
I fjor forelsket jeg meg i valmuene. Bildet på siden her viser hvor fantastisk de lyste opp, og bare tanken på dem får meg varm om hjertet. I år ble det ringblomster og blomkarse sammen med riddersporene, pluss at mamma har forært meg masse Freesialøker som nå blomstrer selvom det er september.
Mitt hageanlegg.
Min egen park.

I dag skal jeg ha med regntøy og besøke Varlo park. Det er Egertorget Matfestival, og jeg vil ha med meg en omvisning i hageanlegget.
Lykke.