Å være kvinne. Og se menn

Og se en mann gjøre en jobb han kan.

Ikke bare det som krever muskler 

-som snømåking, vedkløyving eller graving.

Men også de jobbene som krever flinke hender 

-som reparering, montering og gitarspill.

Eller en perkusjonist som leker med rytmer.

Evnen til å holde hodet kaldt 

der det er lett å få panikk.

Om det gjelder å finne fram i et mylder av ukjente veier mellom illsinte taxisjåfører og prinsippfaste syklister

eller å få unger til å slutte å krangle.

Eller fikse pc'n når du tror alle bilder og dokumenter er forsvunnet for godt.

Med fare for å få oss kvinner til å se hjelpeløse ut,

vil jeg sende en hyllest

til dere menn.

Som rekker opp til øverste hylle.

Som fyller luft i dekkene og peiler oljen.

Som tåler å bli møkkete på henda.

Og

Som lar oss føle oss vakre, der vi selv er nådeløse..

Takk!

Slikkmunn

Bo- Bo- Boligveien Konditori,
Legg aldri 'gjen sjela di der...
(fritt etter Kong Sunde)


SuperUnni og jeg har i dag prøvd ut uttrykket "Jo flere kokker.."
Vi har lest trendye dameblader som forteller at gode venner har med seg selvlaget godis til vertskapet, og vi skal da ikke være dårligere enn noen, skal vi vel? Oppskriftshefter er lest, ulike matvarebutikker er trålet og et uvisst antall kilo sjokkis, sukker, sirup, melis, nougat, nøtter og marsipan -både ekte og litt mindre ekte- er kjøpt inn. I tillegg til mangochutney, som skal være så in i år. Og selvsagt Marshmallows. De kan alltid brukes til noe godt, om de så grilles på et stearinlys underveis.
Argumentet med at det er besparende å lage slike gaver selv, vakler mens vi bærer inn og plasserer godsakene på benken.
I forkant på bildet ligger de fantastiske papirformene som vi bare måtte ha da vi var på Ikea i høst. Og som jeg glemte hjemme i dag, og som vi måtte kjøre og hente før vi kunne starte konditorvirksomheten vår.
Vi prøvde selvsagt å få tak i små papirformer i alle butikkene vi var innom, men det nærmeste vi kom var metallformer til stearinlys. Og det kunne vi jo ikke ha, det ville ødelegge hele stilen, liksom!
Planen er å gi små gaver til det faste vertskapet for Møljelaget, i tillegg til små overraskelser delt ut til kollegene på skolen. Ingredienser og oppskrifter til hele sju slag med godis ligger klart. Vi er reine på henda og har spist oss mette før vi starter. God plan, gode venner, gode oppskrifter, gode råvarer, og det aller viktigste: Gode kokker. Dette må bare bli godt!

Først ut er sjokoladefudge, som i oppskriften skal koke ca 12 minutter for å bli fast, men ikke hard. Etter førti minutters røring er den fremdeles tyntflytende. Så jeg slutter å røre. Da skjer det saker og ting. Her får vi bruk for marshmallowsene og peanøtter. De flittige ungene våre har i oppgave å dele opp de hvite skummet, noe som viser seg å være sticky business. Vi må skrape det løs for å få det oppi kjelen, og alt sammen stivner og blir hardt mens jeg blander etter beste evne.
Jeg må si jeg liker at vi har varmt vann, og oppvaskmaskin.

Bildene til høyre viser oppskriften, og bildet til venstre.. Det er mer som i virkeligheten. Vanskelig å vise på et bilde hvor hardt det rakk å bli før vi fikk det ut av kjelen. Men det lukta godteri og kommer til å bli helt ok å suge på. Om vi får delt det opp.

Så skal  vi lage Chilimarsipanbrød. Som visstnok kommer til å bli vår nye favoritt, om vi skal tro teksten. -Noe vi forøvrig har lært oss i kveld, at er et rent salgstriks for nyere greier man prøver å få solgt inn...
Den fantastiske mangochutneyen skal blandes med marsipan og pensles med smeltet sjokolade. I følge oppskriften blir det som plankekjøring å regne. Vi finner fort ut av det å kjøre planker ikke nødvendigvis er en enkel jobb. Å smelte sjokolade. Og så pensle den tjukka gørra utover små, bløte marsipanpølser er ikke bare vanskelig. Det er til de grader så oppskrytt, og forresten ble våre marsipanbiter mer og mer like brunsnegler etter hvert som vi fikk dekorert dem.

Med hakka pistasjenøtter og konitorgrønnfarga perlesukker, ser de faktisk ut som små hagefiender der de ligger og vrir seg utover brettet. Tror ikke de blir en gavesuksess, egentlig.

Vel. Vi lagde også cornflakeskonfekt. Det er nesten det samme som risboller, bare ikke så godt. De har SuperUnni gjemt, så jeg får ikke tatt bilde av dem. Jeg smakte på en i stad, den vil nok stå i fred for meg uansett.
Jeg vil nødig virke utrendy. Men jeg syns faktisk både marshmallows, karamell og nøtter er best hver for seg. På gamle måten.
Og helst uten kokesjokolade og nougat blanda inn.
Men vi har jaggu laget julegodis sjæl i år, selv om det stoppa på tre slag!

Og de bittesmå papirformene det var så viktig å få tak i, se de får vi nok bruk for ved neste anledning også.

Jule-for-beredt

Det er på sin plass med en litt mer detaljert beskrivelse av hvordan enkelte jule-for-bereder seg. Altså, hvordan vi bereder juleforet. I min verden har det alltid vært ribbe, medisterkaker og pølse til jul. Gjerne med knyttneve-vørterøl til, men juleøl og akevitt har dukket opp de senere år som helt greie alternativer. Man blir vel voksen, da.

Pappa med jule-for-bereder-forkleet er et av de fineste minnene jeg har fra barndommens jul. Ingen slo liksom ribba hans, uansett. Selv om han resten av året var heller lam på kjøkkenfronten var han reine Hellstrøm på julaften. Bare blidere. Surkål og rødkål, tyttebær og rosenkål på bordet. Det gamle fatet med gullkant var fylt med medisterkaker, pølse og ribbebiter. Bestefar som røyka en sigarillo mens vi ventet på potetene. Kjøkkenet lå badet i potetdamp og stekos, og langt inni skodda sto det en diger bolle med riskrem klar. Jeg tror nok alle forspiste seg hver eneste julaften. Først på middag, og så kappspising av riskrem. Broren min er sikkert kretsmester i riskrem, jeg tror han spiste sju porsjoner under julemiddagen for fire år siden. Men så har han trent siden han var liten, da. Den gangen var det egentlig viktigst å bli ferdige med middagen så fort som mulig, og så lide seg gjennom at de voksne tok oppvaska før vi kunne se på pakkene. Og nå er det vi som sitter og sitter, og sitter ved bordet. Og prater, spiser, spiser og prater. Og rydder bort absolutt alt. Før noen får røre pakkene. Slekt skahal føhølge slekters gang.

Jeg har etter mange år funnet ut at jeg egentlig ikke er så glad i ribbe. Det er liksom så mye å rydde og fikse på den, av bein og fett og svor, før den kan gapes over. Og det som skal spises er ofte ganske tørt, så de senere åra har jeg styrt mer og mer unna den. Den også. Tidligere har jeg proklamert at jeg ikke spiser den hvite pølsa. Jeg syns rett og slett ikke den smaker så godt, så de få gangene jeg har spist den, har rett og slett vært av høflighet. Nå vil kanskje de som kjenner meg stusse litt over at jeg noensinne spiser av høflighet, siden det kan virke som om jeg mer enn gjerne spiser uansett. Men her har vi altså det velkjente og bekreftende unntaket. Den hvite pølsa tiltaler ingen av sansene mine. Og da sitter jeg igjen med medisterkakene. Som til gjengjeld er fantastisk gode. Om de er laget riktig. Siden riktig for meg er det samme som pappas standard, er det viktig at de er grove, har litt for mye salt og pepper, og at de er litt sånn tørr-sprettball-aktige. Ikke så lett å få tak i, med andre ord. Derfor er jeg overlatt til meg selv, og en god del flaks, når jeg skal gjenskape pappas medisterkaker til jul. For av pappas mange egenskaper, så arvet jeg kanskje evnen til å overse en god oppskrift når jeg ser en. Og da kan det slå begge veier.

I dag tror jeg kanskje jeg fant hemmeligheten. Det er viktig med grov medisterdeig, det har jeg skjønt lenge. Og salt og pepper. Men jeg følte meg litt gæren, så jeg knakk rett og slett ett egg oppi. Og siden jeg var i siget, så helte jeg på med litt revet muskat. Og rørte. Har sett på TV at skjea skal dyppes i kaldt vann, og at den andre handa fikser resten. Vel. Det gikk nok litt i surr der, men omsider var stekepanna full av små kaker med fin stekeskorpe. Og jeg var full av kald og våt medisterdeig. Forventningene til julemiddagen vokste, og det var helt ok med en prøvesmak. Faktisk var det såpass ok at jeg tok en til, for å være sikker på at jeg hadde truffet blink. Og de bittesmå kakene var jo bare til å erte med. Jeg måtte egentlig ha et par ekstra, siden det nå begynte å nærme seg mattid uansett. Og etter hvert som jeg arbeidet meg nedover i haugen med medisterkaker bestemte jeg meg for å se på denne stekinga som en øvelse.

Jeg rekker nok uansett både å kjøpe inn og steke nye til julaften. Og om jeg skulle glemme hvordan jeg gjorde det, så har jeg jo nå skrevet noe som på en god dag kan kalles en oppskrift.

Gledelig Jule-for-beredelse!

Stress NED!

Å ligge koblet til en maskin med kroppen full av klistremerker er en slags advarsel. Tror jeg.
Så nå skal jeg ta i et krafttak for egen helse.
Jeg skal verne om hjertet og blodtrykket ved aktiv nedstressing, og det krever sin innsats.
Parallelt med dette, eller kanskje litt haltende bak, skal jeg trene mer. (les: trene.. Ordet mer så liksom så bra ut, selv om vi alle vet..)
Så jeg skrider til verket, med pysjbukse og utvasket ulltrøye, (uten BH, Gudhjelpemeg) og med håret fra julebordet i fritt spill på toppen. Et skrekkens bilde. Som skal stresse ned.
Jeg passer på å holde meg unna speilet i gangen, så dagen skal nok gå bra, den.
Med strikkepinner i den ene hånda og kaffekoppen i den andre går jeg inn for kanskje den viktigste jobben nå, før jul. Jeg skal lage meg et par nye tøfler.

For en ro.
Og det beste er at jeg ikke har dårlig samvittighet. Jeg vet med sikkerhet at jeg kommer sterkere tilbake om jeg tillater meg dette lille pusterommet nå.
Etter tre nøster sovner jeg under pleddet på sofaen, for det er så stille i huset.
Tunghørten har fått på seg lampeskjermen rundt halsen igjen, så han ligger og furter under stuebordet.
Lange snork, sannsynligvis fra oss begge fyller rommet en stund.
Så skal han flytte på seg, og det kan virke som om noen prøver å rive stuebordet fra hverandre.
Roen som senket seg, stiger igjen. Og jeg er lys våken.
Den første tøffelen er ferdig, for en vanvittig størrelse! Jeg håper virkelig den former seg fint etter tovinga.

Døra går opp, og inn traver eldstemann. Med tre venner!
Å kjære vakre.
To av dem er jenter, som jeg aldri før har møtt.
Og jeg ser ut som noe katta har dratt inn. Stakkars gutt, om han prøver å imponere noen nå..
Som plaster har jeg pastaform fra i går, værsego' forsyn dere.
Nei takk, mamma, vi er ikke sultne, vi går opp på rommet vi.

Jeg sitter i en lenestol med håret i såte og navlen mellom puppa, drikker kald kaffe og venter på en vaskemaskin. Ved siden av meg ligger en ferdig strikka tøffel klar til toving, og det knitrer fra ovnen.
Jo'a. Jeg klarer fint å stresse ned, jeg.

Hjerteknute

Snøen er ryddet.
Ikke spadd vekk, eller måka bort.
Jeg balanserer på en hvit sti med snorrette snøkanter
der baksiden av skuffa er brukt til å klappe på plass den snøen som lå løs og rota i gårdsplassen.
Inne er det varmt og lyst. Og ryddig.
Og stille. Ingen roper her. Ingen furter eller krangler.
Jeg undres om de ler her inne? Om de lager grimaser eller synger høyt?
Alle møter opp i gangen når jeg kommer.
Hyggelig høflighet.
Ja, det var alt. Kos dere da!

Utgangsdøren er lukket,
jeg balanserer tilbake.
Kjenner på fristelsen til å la hånda lage merke i snøkanten,
men lar det være.
Jeg har da en viss skam i livet.

Hjertets knute langt opp mot halsen.
Jeg svelger den nedover, så langt jeg får den.

Aldri.
Det er et stort ord.
Aldri mer.

Advent

Midt i advent. Tiden som kalles ventetid. Jeg kjenner ikke mange fibre i kroppen min som faktisk venter nå. Det jeg rekker i løpet av disse små ukene i desember minner ikke så mye om venting.

Nei, gi meg heller ord som adhent, adrydd, advask eller adbak. For i disse tider bytter jeg lett ut venting med henting, isskraping, retting, vasking, rydding, julebording, klesskifting og ørlite grann soving innimellom fyring, feiring og fresing. Jeg rakk liksom ikke å finne fram adventsstaken før den første søndagen, så nå må jeg tjuvbrenne ett lilla lys så det ser ut som det har brent en kveld, før søndag. Ikke noe problem å ta det sånn litt og litt, egentlig. Jeg vet ikke helt hvor den adventsstaken ble av heller, da jeg rydda den bort i sommer en gang.

Men dagene tikker og går, enten jeg vil eller ikke. Og før jeg vet ordet har det allerede vært julekveld, -kommet på meg som den kjerringa jeg er. Og sannsynligvis har det gått bra i år også. Jeg tror nok at jeg lener meg godt til Prøysen den siste tiden mot jul. Han vaska gølvet og bar inn ved, han. Og så satte han ut fuglenek og pynta treet. Ingen som masa om vask av tak og vegger der, nei. Eller sju lange og sju breie kaker. I bunn og grunn var han også bare så vidt innom julepresanger også, så jeg trenger kanskje ikke lage stort mer enn ei skjærefjøl i år. Det er tanken som teller, har jeg hørt. Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

I denne måneden samles vi ikke ofte til middag hjemme på kjøkkenet. Nei, det er så mange vi skal rekke å lunsje med, eller invitere på mat, eller spise sammen med på julebord og møljelag at det kan bli vanskelig å finne tiden til å lage en vanlig middag hjemme. Til gjengjeld spiser jeg altfor mye uansett hvor jeg er, så det blir ikke noe slankekur av den grunn. Jeg starter juleforberedelsene i november med én kjole, og etter hvert som jeg spiser meg gjennom desember ender jeg gjerne opp med en annen kjole i størrelsen større. Det blir nok en nyttårsaften der jeg lover meg sjøl at neste år.. neste år skal det bli andre boller!

Julekonsertene i kirker og kultursaler er det aller fineste med advent, syns jeg. Inne i disse boblene er det ikke rom for stress og jag. Bare nytelse. Jeg husker ett år, på julekonsert i teateret. Vokalisten kom barbeint og de hadde et ekte Hammondorgel på scenen. The Real Thing tok meg med storm, og jeg kjente tærne krølle seg i skoa av rein lykke! Siden har jeg fått med meg flere av julekonsertene deres, i tillegg til de andre jeg vil ha med meg. I fjor dro jeg alene på konsert med Hokksund Mannskor, og fikk meg noen bakoversveisne overraskelser. En helt vanlig mann fra Maxbo, liksom, sang fletta av gåsehuden min. Og ungdommer helt i starten av tenåra spilte saxofon og trompet så tårene trillet. For ikke å snakke om julekonserten med Bonden! Tre sopraner fylte kirken med sine nydelige stemmer, og Bonden hadde til og med på seg dress. Det siste var nok overraskelsesmomentet den kvelden.

Det er likevel én julekonsert jeg ikke kommer til å få med meg. Og av alle, er nok denne den jeg aller helst ville hørt. Min venninne, Nina Jeanette, skal holde julekonsert i Vikersund. Det er selvsagt akkurat den dagen jeg har fylt til randen med andre ting, fra morgen til neste morgen. Jeg regner med at det er sånn for flere i denne adventstiden.

Nå har jeg forstått hva advent kan bety, om vi ser bort fra det kristne budskapet:
Det er rett og slett den ventetiden, der vi venter på roligere tider. Juleferie fra skolen, stengte butikker, lange kvelder og enda lengre morgener.

Så jeg skal tenne mine to lys på søndag, og tenne de med glede.
God advent!

min biologiske klokke...

Om den biologiske klokka har slutta å mase om unger, betyr ikke det at den ikke fortsatt tikker. Oppmerksomheten dens er bare rettet mot andre områder av livet. Tror jeg.

Min klokke sliter sannsynligvis med meg. For den gir fra seg tikk på tikk, og jeg har ikke fått så mye som ett takk, enda. Det kan være at klokka er sur på meg fordi jeg ikke har døgnrytme. Du vet, sånn rytme som gjør at man står opp om morgenen, frisk og opplagt etter en god natts søvn. Og gjesper og legger seg litt over halv ti når kvelden kommer. Rytmen i mine døgn er mer prega av jazz, på en måte. Det er ikke godt å si hva som kommer. Men som regel kommer det uansett ikke noe som helst i morgenrøden. Jeg vet ikke hva jeg heter før det er lyst ute, og bilen min har ofte kommet helt til Vestfossen før jeg kommer på at nista mi ligger igjen på kjøkkenbordet. Om jeg anstrenger meg skikkelig, noe jeg ofte gjør, husker jeg å skru på radioen i bilen. Da får jeg greie på hvilken dag det er og om det er kaldt eller glatt ute.

Ved lunsjtid er jeg klar for det meste. Klokka småtikker og putrer for seg sjøl. Ikke no stress. Bare foring og litt hvile. Så er det hurramegrundt fram til middagstider. Stakkars klokke, aner ikke hva som kommer. Det er ikke mye forutsigbarhet i kveldene, tror jeg. Ved nyhetstider kommer Bonden og Tunghørt hjem fra tur, ungene samles inn og fores. TV-titting og tannpuss, noen skyfles i seng. Bonden gjesper lenge og ser mot trappa. Klokka hans tikker helt bort til meg. Det er sent for de flinke nå. På tide å bli trøtt.

Ingen tikking, takk. Jeg er ikke klar for senga enda. Skjuler en gjesp og strekker meg godt foran ovnen. Nå starter snart mitt eget stille øyeblikk. Der jeg samler trådene fra dagen. Noen ganger skriver jeg fjas og tant for å tømme skallen. Som nå. Eller jeg strikker noe. Eller rydder. Må Gud forby. Sansene mine virker bedre når de andre sover. Klokka mi ligger kneblet under en pute i sofaen og trener på improviserte rytmer. For det hjelper ikke med de faste, vante rytmene nå. Den kan tikke til den blir blå. Jeg kjenner på lyden av knitrende og sprakende bål i ovnen, lukten av Tunghørt under bordet og smaken av enerom. Og hele tiden tygger jeg litt på tankerekkene som dukker opp.

Tiden beveger seg, og etter hvert er lyden fra ovnen mer stille. Jeg begynner kanskje å bli sulten eller tørst og ser på den virkelige klokka. Der innhenter realiteten meg. Om få, altfor små timer vil alarmen gå av i vekkeklokka mi, og et nytt døgn skal startes opp med startkabler og førstehjelp. Jeg pakker for skams skyld sammen hva det nå er jeg holder på med, pusser og lister meg i seng.

Min biologiske klokke gir fra seg et sukk, noen tikk, og fortsatt ingen takk.

Tikk Takk for i dag.