Jeg har fått på plass vinterhjula!

Kjære vene, tenker du kanskje. Det er vel ikke noe å mase om. Alle har fått på vinterhjula nå.

Vel. Jeg slår et slag for de trege, de svimete og de handlingslammede og forteller villig vekk om hvordan Tyttebærbilen fikk vinterskodd seg i slutten av forrige uke. Og ja, jeg vet at i forrige uke var sent. Men jeg brukte ganske lang tid på å tenke ut hvor det fjerde hjulet var gjemt. Siden sist bilen fikk skifta hjul har jeg nemlig flytta, og i flyttekaos kan mye bli borte eller dukke opp.

Egentlig starta jeg prosjekt vinterhjul for en god stund siden. Lenge før det ble is på veien. De var bare litt gjenstridige å få samlet. Etter å ha stupt inn i boden fra flere vinkler måtte jeg erkjenne at der inne var de rett og slett ikke. Men grillbøtta og julepynten derimot, lå lett tilgjengelig sammen med tre sitteunderlag og seks par skøyter som var for små. Da ble det å lete andre steder. Ute på verandaen sto det en kasse med lokk, som var lekk. Og oppi den kassa var det nå fullt av våte fotografier fra ungdomstiden min. Ja, jeg vet det er klønete å lagre viktige minner i en kasse med lekk lokk. Men jeg hadde som sagt ikke helt kontroll på hvor alt ble pakket ned. Jeg brukte noen timer og dager på å tørke bildene, og vinterhjula ble glemt for en stund.

Plutselig en morgen var det is på ruta, og jeg måtte ringe en kollega for å få skyss til jobben. Det var så hyggelig å kjøre med henne at jeg glemte bort vinterhjula noen dager til. Og forresten ble det mildere igjen, og hva er vel vitsen med å kjøre med piggdekk på bar asfalt? Den late og trege siden av meg gjemte seg bak den miljøvennlige Jane som ikke kjører unødig med pigg. Helt til det ble min tur til å kjøre, og jeg ble minnet på de manglende vinterhjula. Alle på jobben skulle på seminar, og jeg tilbød meg å sørge for skyss fram og tilbake for meg og min snille kollega. Ingen problem, dette går veldig bra. Jeg beroliget henne, som naturlig nok var litt bekymret for om vi skulle komme oss hele fram. Ingen problem, dette går veldig bra.. Om jeg bare hadde visst hvor det fjerde vinterhjulet lå! En stabel med tre gode vinterhjul sto lagret i det ene hjørnet av verandaen, men jeg skjønte jo at en bil ikke kjører særlig langt med tre hjul.

En lys idé falt ned i hodet mitt, og jeg fikk eldstemann til å tømme bagasjen i Tyttebærbilen for kaffekanner, bager, filleryer, lysestaker, tebokser og badetøy. Fordi under alt. Langt der nede, der ingen skulle tru at noko låg på lur. Der ligger altså ekstrahjulet. Og noe sa meg at ekstrahjulet, med litt flaks, kunne vise seg som et brukandes vinterhjul.

Skuruhasett! Et perfekt vinterhjul med pigg hele veien rundt, og turen var redda. Så langt. Men jeg er ikke spesielt god på å skifte dekk. Jeg vet ikke om jeg har jekk engang. Så med vinterdekka i baksetet dro jeg ned på bensinstasjonen. Der kom jeg altfor sent til å få skifta noe annet enn mening. Klokka begynte å nærme seg deadline for kollegaens tillit til at jeg skulle fikse skyss. Fordi jeg ikke ville skuffe henne, og fordi jeg ikke er tapt bak et kjøretøy, brukte jeg teknologien til hjelp.

“Noen som vil skifte dekk på bilen min? Har ikke jekk og sånn propell til å skru med, men har dekka i bilen” – Smarteste statusoppdateringen på facebook i år. Det tok noen minutter, så strømma det på med tilbud og gode råd. En luring mente han kunne gjøre det for en god slump med penger, noen andre tipsa meg om å dra ned på bensinstasjonen, og en tredje lurte på om jeg kunne komme opp om fem minutter. Jeg tok med meg en tohundrings og fikk det fiksa på null komma niks.

Ganske stolt sendte jeg en sms med “dekk ok” til min gode kollega, og det før klokka var ni om kvelden!

Jeg hadde kanskje mer flaks enn jeg fortjente der, og konkluderer med at noen ting gjør seg praktisk talt sjæl. Bare innstillinga er god nok!

Trå små kjånåsårå på hå brå plåss

Med tidvis svikt i knea og bølger i håret kan jeg fortelle at jeg har kommet helskinna hjem fra seminar på danskebåten.
Jeg ser mens jeg skriver, at det ser litt suspekt ut.
Men altså. Når Vestfossenskolene først skal seminere seg er det ingenting som er overlatt til seg selv. Og vi dro, rundt hundre personer, på tur fra torsdag til lørdag.

Selvsagt var det fullt trøkk med faglig innhold og seriøse oppgaver hele torsdag ettermiddag. Men det jeg syns er mer interessant å fortelle om er de timene vi var overlatt til fantasien, i København på fredag formiddag.

Eller. Egentlig har jeg ikke mye å fortelle om det heller.
Bortsett fra at noen av kara klarte å finne en av barndommens glemte sanger i nærheten av Christmas Market. Utfordringen var å finne kineserne. De som vanligvis er overalt med kamera og turistbuss, var akkurat denne dagen ute til lunsj. Så disse kreative menn måtte improvisere. Jeg tror Jan Erik hilser pent på en konstabel som spurte hva det var, mens Bjørn Ståle beundrer Jan der han står og spiller på en kontrabass. Disse tre menn er nok tilsammen like høye som en hel turistbuss full av kinesere. Og jeg tør nesten ikke tenke på hva Jan mener er kontrabassen her..

Selv tok jeg egne veier denne fredagen, og jeg havnet i en treetasjes butikk med alt fra vanter og dopapir med bart, til lysende pinner i bokser. Jeg ble ivrig og glemte tid og sted. Så oppdaget jeg at mobilen min var tom for strøm. Jeg hadde altså ikke klokke, ingen kontakt med de andre og ikke peiling på hvor jeg var i forhold til båten. Som skulle gå fire.
Jeg fant ut at det var lurt å spørre folk på gata, men skjønte tidlig at jeg ikke var spesielt god i dansk. Så det ble litt småløping i flere retninger, før jeg plutselig oppdaget en av lærerne fra barneskolen. Jeg fulgte etter ham i smug, så ingen skulle skjønne at jeg var så desorientert. Og vips, så var jeg ved bussholdeplassen. Og der sto altså disse tre.

Tri smi kinisiri pi hi bri pliss.

Søndagsmenyen

Dagen i dag har funka litt som et Kinderegg.
Og da mener jeg ikke den vitsen om brunetter som er blondiner på innsiden. Faktisk.
Nei, Kinderegget i dag er mer som noe å gjøre, noe som smaker godt og en overraskelse.

Jeg våknet sent, men godt av sola som trengte gjennom støvete vinduer. Den hadde med seg en stråleenergi nok til at jeg fikk laget kaffe og frokost og satt meg litt i trappa for å tenke gjennom dagen. 
Med så mange timer til rådighet, en hyperaktivitet i hodet og cirka tusen ugjorte oppgaver foran meg fant jeg behov for struktur. Så det ble blankt ark, ny kaffe, stor tusj og tankekart. Som ble omgjort til liste, for ordens skyld. Prosjekter ble listet opp til kaffen var kald. Jeg ga opp å nummerere dem. Alle punktene var like viktige, så det var ikke noe kjære mor. 

På med knebeskyttere, hansker og Fleecejakka fra Spenst. Ska'n få fiberkabel må'n jaggu grava sjæl. Og tre sommerhjul ble lempa inn i boden (det fjerde ligger som ekstrahjul i Tyttebærbilen, - note for self til våren). Der så jeg alle pappeskene etter flyttinga og kom på at jeg har bestilt ved til uka. Så de måtte fjernes for å få plass. Og sånn gikk dagen. Minna litt om Domino, siden hver oppgave førte til en ny oppgave. Jeg fikk fjerna litt bikkjemøkk under noen sko, kasta ødelagte ting fra trappa og satt vekk rullebrett og snøbrett. Og innimellom belønnet jeg meg selv med kaffe eller lakris, alt ettersom hva som var nærmest.

Plutselig kjente jeg sulten kom og tok meg. Jeg var helt skjelven, og det var lenge siden frokost.
Brødskivene hadde ligget i posen siden onsdag, jeg hadde frokosten tørt i minnet og ønsket meg noe mer spenstig. Siden Bunnpris ikke er åpen på søndager måtte jeg være kreativ med det jeg hadde hjemme.

La meg fortelle deg hva jeg lagde da.

Jeg raspet hvitløk, finhakket løk og hadde det i en kjele med litt olje. Så åpnet jeg en boks med hakkede tomater. Fant en kjele til, og kokte opp en kopp med vann, salt og olje. Hadde oppi en kopp Couscous og rørte rundt, satte på lokket igjen for å la det gå fem minutter. Makan te lettvint tilbehør!

Boksen med tomater ble helt oppi kjelen med løk og hvitløk, litt vann i boksen for å skylle, og for å tynne litt.. En klype brunt sukker har aldri skada noen, og tomatene blir alltid takknemlige for litt søtt. Så jeg slumpa oppi litt av det. Deretter hakket jeg noen blader med basilikum og en liten bunt timian. Flaks at de ikke hadde visnet enda.

Etter noe jeg anså som fem minutter heiv jeg oppi Couscousen, urtene og ørlite cayenne. Jeg så etter i kjøleskapet om det ikke sto et glass med Dagros chili- og hvitløksmarinert fetaost der..

Joggu så gjorde det!

To øser tomatcouscous i en bolle. Noen biter fetaost ble fisket opp av glasset og lagt i bollen. (Ny note for self: kan med fordel deles opp i fire med skjea mens du spiser, de er litt store)

Det hele var over på ti minutter, fra jeg åpnet kjøleskapet til jeg lukket oppvaskmaskinen. Og jeg hadde:

1. Gjort det sjæl (noe å gjøre)

2. Fått en smaksopplevelse langt utover tørre brødskiver (noe som smaker godt)

3. Overrasket meg selv med å bruke så kort tid (en overraskelse)

Farsdag

Jeg var heldig som rakk å bli kjent med en varm, kreativ, morsom og musikalsk mann da jeg vokste opp. Han var ikke som alle de andre pappaene. Han malte bilder, sov på sofaen, spilte trekkspill og gitar og drakk kaffe med sukkerbiter til. Når han drakk kaffe.
Han bygget nye vegger i huset, trapper og gjerder i hagen og raket grusen i gårdsplassen. Og alt nytt fikk et strøk malingsbeis til slutt, så det skulle se pent ut. Det sto et vanvittig lager av maling og beis ute i bua, som vi ungene brukte til å male den gamle bilen hans med en dag.
Han trakk til seg mennesker og dyr, og småungene krabbet gjerne opp i fanget hans. Tror nok damene også gjorde det.

Etter hvert som jeg ble eldre viste han seg å være mer enn bare helten min. Han var også sta, gammelstrebersk og fordømmende. Disse egenskapene kom likevel ikke fram på en måte som gjorde ham mindre sjarmerende, om jeg skal være ærlig. Det var nettopp disse sidene ved ham som gjorde ham menneskelig og interessant.

Jeg kan ta meg i å savne idiotdiskusjonene våre, der han mente det sto feil i leksikon. Og at det blåste friskt på nattestid fordi ingen gadd å sitte sammen med ham og prate rør på radiosambandet. Da var det å rope høyt på RANDI, for å få henne til å rulle en røyk. Eller det var trekkspill med en slags mumlesang til. Som regel endte det med en lengre telefonsamtale til broren hans, og den varte gjerne til det lysnet.

En gang ringte han til en fetter i Trondheim. Uheldigvis hadde han en del kontanter i lommeboka, så han pakket med seg trekkspillet og tok likegodt drosje oppover. Tror nok fetteren ble like overrasket som oss over hvor han befant seg dagen etter.

Pappa lærte oss en del viktige ting om livet. Noe han gjentok så ofte han kunne var viktigheten av å ikke spare opp for mye penger. Pass på, jenta mi. Plutselig en dag kommer toget ditt, og da hjelper det ikke med penger på bok! Lev mens du lever! Sa pappa.
Han gjorde virkelig det.

Så i dag har jeg tatt trekkspillet ut av kofferten og sett litt på det. Jeg lærte meg såvidt å spille gitar for noen år tilbake. Kjenner foreløpig ingen trang til å gå løs på trekkspillet, men vet at det står der.
Jeg sender faren min noen takknemlige tanker, fordi han var den store personligheten han var.
Og fordi han tegnet opp et løst kart som vi kunne følge, om vi ville.
Han tegnet meg også, jeg har to store bilder hengende på rommet mitt fra da jeg var tre.

Jeg har så mange minner om BlomsterKåre, og feirer gjerne farsdagen med glede.

De triste tankene går heller til de barna med levende pappaer, som gjør barnas liv utrygge.
De som blir svarte i øya så alle i huset stivner til. Hvem sa eller gjorde noe galt nå?
Eller de som bare skal en liten tur ut og blir borte i dagevis.
Eller de som syns alt annet er viktigere enn barna.
Disse har jo også farsdag i dag.

Folk kan si hva de vil om vår alkoholikerpappa.
Men han var full av EN ting, hele livet. Og det var
KJÆRLIGHET

Shopping in Germany

Jeg har vært i Berlin.
Fordi jeg har en prikkete Krakowkjole og en Rosa-Panteren trenchcoat fra Warzsawa fra før, tenkte jeg det kunne passe med en Berlinkjole. Så da vi fikk noen små timer til fritt bruk i Berlin tok jeg turen til Desigual. Jeg er litt svak for disse litt snodige mønstrene og feminine linjene.

Vanligvis når jeg kommer inn i en butikk og finner en kjole jeg faller for, kjøper jeg den og går. Og alt er vel.
Men her inne var det ikke like lett. For butikken hadde ikke mindre enn tre kjoler som alle hadde navnet mitt brodert med led-lamper over hele stasen. (Det så sånn ut for meg)
Og jeg, som har lovet meg selv å ikke skeie ut med kjøperier, tvang meg til å skulle velge bare den ene av dem. Noe sånt var helt nytt for meg, men jeg gjorde så godt jeg kunne.

Kjolene gikk av og på, inn og ut av prøverommet, med og uten joggesko og bh. Den røde hadde for vid utringning. Men, kjære. Den var rød, så den var fortsatt aktuell.
Den svarte måtte håndvaskes, men jeg syns liksom jeg så litt slank ut i den. Og den hadde et superdeilig stoff. Og gikk tekkelig nedenfor knærne. SuperUnni ville nok blitt overrasket over at jeg kunne like en såpass lang kjole.
Den mørkerøde hadde det typiske Desigualmønsteret som jeg liker så godt, kunne vaskes på 30 grader og fargen kledde meg godt! Men den var litt dyrere, og litt kortere, egentlig nesten lårkort.

Etter noen og førti minutter lurte den unge damen på om jeg ville ha alle tre, hun var nok passert "lei" for tjue minutter siden. Jeg vurderte med alle mine våkne sanser, og havnet til slutt på den svarte med prestekragen på siden. Den som måtte håndvaskes.

Du sitter kanskje nå og leser, og tenker at du vet hva som kommer. Du tenker at jeg har vasket den i maskin og ødelagt hele kjolen.
Vel, du tar i så fall feil.
Kjolen henger nemlig i beste velværende, i klesskapet på et hotell i Tyskland, fordi jeg akkurat DEN kvelden skulle være så vanvittig ryddig og ordentlig.
Jeg skal bruke alle mine tyskkunnskaper og skrive en mail til hotellet, der jeg spør pent om de kan sende meg den svarte kjolen fra skapet på rom 327.
Og den mailen (siden den inneholder mine tyskkunnskaper) kommer til å bli omtrent sånn:

AN, AUF, HINTER, IN, NEBEN, ÜBER, UNTER, VOR UND ZWISCHEN.

Freundliches hilsningen
Jane Wernersen

Flyttelass, lytteflass.

Ting begynner å komme til rette. Jeg vet for eksempel hvor jeg har en skrutrekker og hvor jeg finner lyseslukkeren min. Symaskinen står velplassert under trappa, og alle Hjemmets kokebøker fra åttitallet er brukt som høydejusterere til mitt egenmekka kjøkkenbord. Det er fortsatt mange plastlokk på avveie. Men, på den annen side, når trenger vi egentlig alle de plastlokkene?

Noen har bestemt seg for at den beste tiden å grave kabel på, er mellom sju og ti på morgenen. Noe som i og for seg er greit, de har jo ikke høstferie. Og det er helt greit å våkne i en vibrerende seng, så lenge jeg vet at jeg ikke må rekke noe. Det eneste målet jeg har er å treffe kaffeknappen før frokost.

Dagene er fulle, for all del. Jeg har et lite øyeblikk forbeholdt refleksjon (les: nettsurfing på mobilen) rett før jeg sovner, men resten av dagene blir brukt på å pakke ned, bære, pakke ut, rette prøver og vurdere tekster. Og til måltider med de jeg er glad i. Og tekopper med beina oppunder oss i sofaen, og gitarspill med full hals. Siden jeg flytta inn har en dunke med Doppio Passo sett sitt endelikt her. Men jeg har ikke tømt den alene, skal vite. Til å hjelpe meg har jeg dårlige venner og gode naboer, så jeg er ikke redd for å ende opp med blå tenner og kuppelhue.

Mamma kom innom i dag, og utbrøt med dårlig skjult overraskelse: "Jøss, så ryddig det var her!" Jeg må innrømme at jeg er faktisk bittelitt overrasket sjøl.
Men det var disse plastlokkene da, de som passer til de store boksene som kan stables oppå hverandre. De er søkk vekk. De hadde vært så stas å funnet, for nå er det ikke lenge til mamma skal flytte inn i sin nye leilighet. Og da må vi pakke.
For de som har flyttet noen ganger, sier det seg sjøl at alt som kan stables oppå hverandre hjelper på flyttemoralen og humøret.
Men mamma har flytta én gang på tretti år, så...
Der pakkes det i hauger og småesker, og så blir det kjeft fra meg, før det flyttes over i store stablebokser. Med streng mine lemper jeg haugene opp i store kasser og peker på grensa for hvor høyt det er lov å pakke i disse. -Lokkene skal jo på, så du må passe på!
Nå skal det nevnes at de tingene som er knust hittil, er knust av meg.. Så jeg vet ikke hva som blir dyrest; mammas forsiktige pakking i småesker, eller min voldsomt effektive storpakking. Foreløpig ligger vi under med et cognacglass fra vinklubben, et pilsglass fra ølklubben og en lysestake etter mormor.
Vi fant ut av alle vinglassene kunne pakkes i hver sin sokk, så slo vi to fluer i en smekk. Og da det ble tomt for sokker, gikk jeg løs på resten av garderoben hennes. Stakkars mamma, som skal pakke ut igjen alt dette før hun kan ta på seg klærne sine.
Men det meste blir ikke pakket i det hele tatt, for det er jo så ålreit å se gjennom ting, når de først har kommet opp til overflaten! Tretti års samling kan være en utfordring å pakke sånn noenlunde effektivt. Så i går satt vi og så på (SÅ PÅ, ikke hørte på) gamle kassetter fra mister music og lurte på om de burde pakkes med.
Jeg tror det kan være greit å skjære igjennom, men så er det faktisk hele ungdomstiden min som ligger der også. Så kanskje jeg rett og slett ikke er rett mann til jobben.
Jeg er jo ikke mann engang!
Jeg blir mer som en sentimental, forvokst tenåring, der jeg mimrer over musikktitler fra tiden med høyt hår og høye buksebretter.

I dag skal jeg ikke hjelpe mamma å pakke, sannsynligvis får hun gjort mer fornuftig uten meg der hver eneste dag.
Jeg er fortsatt ikke ferdig på egen front, så det er nok å henge fingra i.
Jeg tenkte jeg skulle dra på lokkjakt.

Dovendikt om dovendyr

Dovendyr..

God morgen, og et grynt.
Smilet kommer fra magen og har tenkt seg helt opp til fjeset.
Men på veien blir det så døsig at det blir liggende
i halsgropen og vente til neste strekk.
Armen slipper seg helt ut, fingrene stryker sakte på autopilot.
Du later som om du er våken, i håp om at jeg snart sovner igjen,
at det var en falsk alarm om morgenlys og lyd.

Dagene er hektiske, nettene korte. Men disse morgenene. Der oppvåkningen 

ønsker å stanse tiden. De evner å gjøre små evigheter ut av hvert minutt. Jeg 

hører deg puste og kjenner hjertet ditt slå sakte. Det er fristende å stryke deg 

over haka, eller i håret, eller i hvert fall blåse deg litt på halsen.
Men jeg vil ikke vekke deg. Ikke enda.

Jeg elsker at du er så doven.
Og at du nesten ubevisst stryker over meg.
Skilpaddesakte.
At du smiler med øynene lukket før du glir
tilbake der ingen lyder høres.