Det sjuende brev på reisen. Enden er nær

Jeg har lagt håndklærne på gulvet, kastet søpla og betalt for minibaren.
Hjemmet mitt denne uka blir noen andres hjem nå, og jeg skal tilbake til mine kjære.
En fylling rikere. Og noen hundrelapper fattigere.

Det er rart med det. Jeg har hatt en uke på meg til å møte folk til artiklene, og jeg møtte de alle i dag!
Jeg har liksom tenkt jeg hadde så god tid, så jeg har ikke mast. Men i går skjønte jeg at det hastet, og dermed ble det noen møter i dag!
Det ble noen cafebesøk, og en restaurant som var helt fantastisk innvendig. Fresco ved Liszt Ferenc, for de som lurer. Jeg har lagt merke til at mange av spisestedene her ser ganske ordinære ut utenfra, og så kommer jeg inn.. og... Wow!
Det er mange meter under taket, og veggene ser ut som bølger, med stjernehimmel over..

Jeg har snakket med studenter på første året med psykologi. Flotte folk, og en fosterhund som var så kosete og bløt at jeg kunne tenke meg å ta den meg hjem.
Og jeg har snakket med en veterinærstudent som har bodd her i snart seks år! Praten gikk i ett, og det var ikke en gang meg som snakket hele tiden, til en forandring.
Jeg må si det har vært noen veldig interessante dager her, og jeg gleder meg til å skrive ferdig artiklene.

Nå slår pianomannen i lobbybaren sine siste akkorder for meg, før jeg takker pent for følget og drar videre. Barmannen ga meg forresten kompliment i går. Han hadde møtt nordmenn før, sa han. Men ingen var så vennlige, blide og pene som meg. Jeg svarte som sant var, at jeg er generelt vennlig av natur.
Og det var den samtalen.
Ikke rart jeg fikk kompliment, forresten. Jeg hadde jo på meg kjolen som min kjære vasket på krympeprogram, så den var hakket kortere enn vanlig. Men anstendig nok for en kvinne på min alder. Så vidt.

Bildet i dag er fra Sceneakademiet, studiene for klassisk musikk. Jeg var inne i en fiolinbutikk, og så hvordan de blir laget.
En kunst...


Og med dette klapper jeg sammen lokket og takker for følget.

Reisebrev nummer seks knuser fjellvettregel nummer sju

Gå ikke alene.

Jeg passer på veska og konsentrerer meg om veien.

Det står tydelig som nummer sju i de norske fjellvettreglene.
Men jeg er ikke i Norge nå, og det høyeste fjellet her er det nesten mulig å kaste en stein over.
Nesten.

Men jeg tror faktisk det er en bra ting likevel. Å gå alene innimellom.
Jeg blir mer selvstendig, mer seriøs, mer oppmerksom. Det skjerper sansene å være den eneste å stole på. For meg kan det være lurt å innimellom måtte ta ansvar for skuldervesker og endestasjoner.
Med unntak av to t-skjorter i en plastpose har det jo faktisk gått bra, så langt.

I dag falt jeg nesten for fristelsen til å henge meg på et digert følge med guide og norsk flagg. Det var et øyeblikks trygghetslengsel. Jeg tenkte at de ikke ville legge merke til en ekstra person i følget, liksom.. Men jeg skjønte det var på tide å snu da de toget inn på en restaurant. Jeg sto litt utenfor og tenkte, og kom til at min egen tur sannsynligvis ble mer spennende enn deres uansett. De skulle jo bare opp hovedgata, inn til torget med alle bodene på midten, og der er jo jeg allerede godt kjent. Jeg mener. Jeg har vært der tre dager etter hverandre, for jeg har hatt så lyst på noen kopper.. Jeg endte med å kjøpe to i går. Og så knuste den ene litt på trikken, og jeg dro tilbake for å kjøpe en ny i dag.


I dag tok jeg en annen trikk, og fikk se steder som aldri i livet blir like bra på bilde som i virkeligheten. Men jeg tar en for innsatsen, og poster noen bilder her.

Veien langs elva er sannsynligvis fantastisk når det ikke er kald, sur vind. Lekterne lå side om side på Donau. -som forøvrig IKKE er schönen blau, men som er skikkelig brun.
Over på den andre siden lå det slott, kirker og bygninger som tok litt av pusten min et øyeblikk. Men jeg kom meg ganske fort igjen.

And now I go for Parliament!

Jeg havnet rett utenfor Parliamentet. Og det fårn si. Ikke mye som minner om komunehuset i Øvre Eiker der, nei. Et raskt overslag, og jeg kom til at INGEN av bygningene hjemme er i nærheten av å likne i utsmykning og tårn. Nå er det protester mot landets styrer, og de opprørerne har demonstrasjoner foran på plassen.
Jeg gikk ikke bort til dem, mamma. Og det var væpnede vakter til å passe på. Så jeg holdt passe avstand.

Ikke akkurat Øvre Eiker rådhus..

Etter trikketuren langs elva var jeg sulten igjen. Trudde egentlig ikke det var mulig, siden jeg spiser meg altfor mett hele tiden. Jeg har vokst her nede, for å si det sånn.
Men jeg tok meg uansett turen opp til hovedgata, for der hadde jeg sett en italiensk restaurant. Egentlig mange. Men denne fristet. Cucina.
Og jeg ble IKKE skuffet, for å si det sånn. Atmosfæren og maten var smack, midt i blinken.
Det er i hvert fall sikkert at jeg en dag MÅ dra til Italia.

Og på vei hjem -god og mett, og litt brisen etter tre glass vin -tok jeg turen innom en plass som gjør at jeg skulle ønske jeg var en sigøynerdronning. Det er ikke vits med ord her, jeg bare legger til en liten filmsnutt, og så er vi der.

Og med den tar jeg kvelden. I morgen kveld skal jeg fly til Norge igjen, og da er det ikke lenge før vi treffes ett eller annet sted.

Reisebrev nummer fem fra Tante Grusom på tur. I dag har jeg blitt skremt.

Egentlig hadde jeg tenkt til å være inne på rommet i hele dag. Tenke seg til.
Noen ganger lurer jeg på hva som rører seg oppi her.
Man er faktisk ikke i Budapest for å sitte på rommet. Alene eller ikke.
Og jeg har en ukes trikk og metro til fri utfoldelse.
Så jeg kledde meg godt, med ull både her og der, og fant en trikk. Det beste med å ikke vite hvor severdighetene er, er sjansen til å treffe på noe helt genialt. Og gjett om karma var på min side i dag da! Jeg kom til et fantastisk sted med termiske bad. Vannet er i utgangspunktet over 70 grader, men kjøles ned til 40 før det brukes. Selv om det fristet å hoppe ut i det varme vannet, var jeg ikke akkurat kledd for anledningen. Så jeg snudde meg og gikk andre veien.

Forbi et cirkus og en zoo.
Inn i en park, fordi jeg hørte ungarsk folkemusikk. Og lukta mat.
Jeg kom til slottet. Og parken utenfor var full av folk og boder, musikk, grillrøyk og varm palinka.
Fordi det er påske har de en stor festival her, og jeg havnet rett oppi den.
Ungarerne tar konseptet pinnebrød til nye høyder, må jeg si. Denne brøddeigen rulles i sukker før den hektes på spyd over glødende kull. Jeg telte på alle knappene jeg hadde, om jeg skulle stå i en av de milelange køene. Men heldigvis hadde jeg ikke kontanter, så jeg slapp å velge.

Jeg traff på en fyr inni parken som sannsynligvis har sittet der en stund. For å være ærlig skremte han nesten vettet av meg. Jeg sto først litt på avstand, turte liksom ikke å gå helt bort. Men så klarte jeg ikke å slutte å se på ham heller. Og til slutt tok jeg noen skritt nærmere. Ett av gangen, takk.
Underveis tok jeg bilder av ham, mens jeg passet på at han ikke rørte på seg. Det var nesten så jeg følte at jeg gjorde noe galt i å ta bilder av ham.
Da jeg kom helt innpå, så jeg at han ikke hadde øyne. Det var bare to hull der øynene skulle vært! Enda skumlere enn hun som står på høyre siden av slottet i Oslo.
En liten guttunge løp rett bort og klatret opp på fanget hans, og jeg grøss over hele kroppen.
Navnet hans er ANONYMVS, og han har en penn av gull i handa si. Han kommer nok til å følge meg i tankene lenge framover.

Det var alt for i dag. Ellers har jeg heklet og irritert meg over at mellomromstasten på pc'n jobber deltid. Nå avslutter jeg kvelden med en øl i lobbybaren, for det er bare her det er internett. Forresten. Jeg lar det bli to, jeg.

Det fjerde reisebrevet fra Budapest, eller: Selvportrett fra et badekar

Sola har strålt i hele dag. Likevel har den kalde vinden vært hakket sterkere enn sola, og jeg har nok en gang kledd meg feil til været. Det begynner nesten å gå litt sport i det nå, hvor lenge klarer jeg å oppholde meg utendørs i dette antrekket?

Glad jeg ikke er redd for å bruke flere skjerf samtidig. 

Tannlegen skaffet meg ukesbillett til offentlig transport, så i dag har jeg trikket litt rundt. Med nesa mot trikkeplassen gikk jeg og leste på et digert bykart for å se hvilken trikk jeg skulle hoppe på. Det gikk veldig bra, bortsett fra det lille øyeblikket der jeg kjente at asfaltkanten ble borte under meg, og jeg befant meg plutselig ute i en sidegate. Og der var det en buss som skulle inn. Sjåføren slo seg nok litt i panna, men jeg smilte og vinket tilbake.

Bretta sammen kartet. Like greit å bare prøve seg fram. 

Jeg ble med trikken inn til Deak. Tror det er i hjertet av Pest-siden i byen. Og med min fantastiske flaks, viste det seg å være festival her nå. På torget og gatene rundt vrimlet av sånne små trebutikker med kunst, håndverk, tradisjonsmat, såper, honning, keramikk, pølser, smykker, musikk og vin. Jeg kjøpte meg en varm gulasjsuppe, servert i et rundt brød, og en slags calzone. Bare annerledes. Og øl.

Et opptog med Hare Krishnaer kom syngende og trommende forbi meg, og folk snakket ungarsk, fransk, engelsk, spansk, nederlandsk, tysk og dansk. Jeg så et par partysvensker også, men det var nok litt tidlig på dagen for dem. 

For å holde på varmen tok jeg turen vekk fra festivalområdet og inn i butikkene i hadlegata. Og der lå det en butikk som tok pusten fra meg. Det var en butikk for klær og smykker. Litt sånn sigøynerdronning-aktig. Kjolene.. Og smykkene... Håndlaget med sirkonia. Veldig få av disse smykkene ville vært mulig å bruke til en vanlig kveld ute, siden de ville knust alle antrekk.

Men jeg kunne jo kjøpt en byste i fløyel, og så hatt herligheten hjemme i stua som dekorasjon. I stedet for TV. Det ville sannsynligvis kostet meg det samme som en TV også. 

Jeg tok et bilde av lysekrona, sånn for å vise UnniPunni når jeg kommer hjem. Men jeg legger ut bildet her. I forfjamselsen tenkte jeg ikke ett øyeblikk på å ta bilde av selve smykkene! Men jeg skal tilbake til det stedet i morgen. 

Det er så mye å se her, at jeg gleder meg allerede til neste tur nedover. Da VIL jeg ha med meg mine kjære, for det blir jo ikke helt det samme å oppleve alt dette alene.

Apropos ting som ikke blir det samme. Jeg vet det er litt utenfor. Men hvis du har sett en hvilken som helst Hollywoodfilm der det er badekar på hotellet, har du kanskje en formening om hvordan det skal se ut når en kvinne ligger i badekaret for å få varmen i seg etter en lang og kald dag i byen. Den langbente, solbrune filmstjernen ligger grasiøst i badekaret med skum over strategiske steder. Hun drar fingrene dovent over huden sin og smiler forførende til motspilleren.

Bortsett fra det med motspilleren, som jo ikke er aktuelt nå uansett, er det ingenting av dette som stemmer med virkeligheten.

Ja visst er det badekar på rommet. Og jeg trengte å få varmen. Så jeg fylte det til randen.

Om huden er gustenlilla fra før, etter vinteren, så blir den om mulig mer gulhvit under vann.

Og vannet skvalper utover gulvet etter hvert som kroppen fyller karet.

Noe skumbad ble det ikke, så hele kroppen syns, i all sin ynde.

Akkurat der jeg lå og så nedover meg selv, var jeg et ørlite sekund glad for at jeg er her helt alene. 

Det er ikke sikkert kjærlighetslivet tåler at alt vises i dagslys.

Men varmen kom sakte, sakte tilbake. Og innen jeg var ferdig var jeg god og varm, og rosa over hele kroppen. Jeg smurte meg med krem, og lurte litt på hvordan filmstjernene får smurt baksiden av lårene og rompa på en grasiøs måte. Den eneste måten, tror jeg, er å stå på gulvet og bøye seg som ei reke mens du klasser på der du kommer til. Og så vente med å sette deg ned til kremen er absorbert av seg selv.

Ikke prat med fremmede menn. Sa mamma.

Mamma har lært meg mye. Eller. Hun har prøvd. OG hun skal ha for at hun ikke gir opp.
Bortsett fra å hindre meg i å plukke opp tyggis fra asfalten og geleide meg i store buer rundt "nymalt"-skilt (stakkars mamma. Jeg klarte rett og slett ikke å la være..) så har hun prøvd å få meg til å spare litt. Både på energi og penger. Sånn til en regnværsdag.
Men jeg tror liksom ikke på regnværsdager før de er der, jeg. Og mamma river seg i håret.
Jeg vet ikke om hun prøvde å få meg fra å snakke med fremmede menn. Jeg vet at jeg viste fram mine nye gummistøvler til alle på bussholdeplassen, og at jeg delte bort godteriet med ungene ved siden av meg.
Om det var menn eller unger var meg revnende likegyldig.

Men altså.
I dag måtte jeg sette meg ned og snakke med en vilt fremmed mann. Av utenlandsk opprinnelse, til og med. -Hvis det kan regnes som utenlandsk, når det er jeg som befinner meg utenlands, i hans land..

Saken var den. At som aleneturist i Budapest har jeg INGENTING å stille opp med uten Google translate og valutaregneren. som finnes i min smartphone. Og batteriet var faretruende lavt. Ute var det vind og litt regn, og jeg hadde selvsagt tatt på meg et par sko som hadde gitt meg gnagsår med farge som ei påskenese. Så det ble ikke aktuelt å tråkke den lange veien tilbake til hotellet for å lade.
Det ble å lete etter en plass, å kjøpe kaffe, som hadde et stikk i veggen der jeg kunne lade telefonen min. Etter noen bomturer innom ulike kafeer, havnet jeg hos Burger King. Jeg fant et ledig bord ved et stikk, og kjøpte meg kaffe.

Det var bare det, at da jeg kom med kaffen, var det en som hadde satt seg ved bordet! Jeg virra litt forsiktig rundt. Ville jo ikke stresse fyren. Han så grei ut, så jeg spurte rett og slett om å få sitte med ham. Med mange andre ledige bord, så det ut som det gjorde.
Han tenkte kanskje jeg la an på ham, så jeg forklarte på min beste engelsk, at jeg bare var ute etter elektrisiteten hans. Mulig han ikke tok meldinga før jeg lente meg bak ham og putta laderen i veggen, men da lo han i hvert fall.

Uansett dumpa jeg rompa ned som om ingenting. Og hadde en times interessant samtale med en en ungarer som ifølge ham selv stiller til valg som den neste presidenten når rebellene kaster parliamentet i Ungarn. Pluss en del annet politisk, som jeg nikket og smilte til.

Sånn utseendemessig så han mer ut som en tyv. Eller noe i den gata. Veldig pen. Med litt skjegg og blå øyne. Rundt tretti kanskje. Og han kunne snakke for seg, greie på ting hadde han nok. Han la ut om verdens politikk, flyktningeleire, NATO og IBS. Jeg var innerst inne mest opptatt av å få strøm til mobilen, og jeg holdt på veska, mamma!
Jeg svarte og spurte, og måtte ærlig innrømme at jeg er mest opptatt av det som er foran min egen nese. Som for eksempel neste måltid, eller muligheten til å få ladet min eneste kontakt med verden hjemme.

Sånne spontane samtaler med fremmede er med på at jeg føler meg rik.
Men jeg tapte uansett noe etter denne lange samtalen, samme hvor hardt jeg holdt på veska mi. For etter en stund måtte jeg takk for meg og dra tilbake til hotellet. I taxi.
Tilbake på rommet mitt oppdaget jeg at posen med t-skjortene til Gutta Krutt må ha ligget igjen på Burger King...
Jeg tror nok ikke presidenttyven var interessert i dem, hvis han er tyv. Så i morgen skal jeg gå dit og spørre om de har funnet en pose med to t-skjorter i. Med karma på min side, kan det jo tenkes jeg har flaks?

Å spise en nydelig treretter på fin restaurant i påsken. Alene

Jeg har på kjole, støvletter og lebestift. Håret er tilnærmet pynta, noe a la Åse Kleveland.
Pianomannen spiller sin taffelmusikk, med perler fra Edith Piaf, gamle filmer og Glenn Miller og jeg smiler til servitøren. The Waitor, han som venter.

Han må nok vente litt, jeg aner ikke hva jeg skal bestille. Det er vanskelig nok å bestemme seg når jeg vet hva menyen sier. Så det ender med at jeg ber om en anbefaling. Og et glass vin.
Vinen gjør godt, jeg merker at det ikke er så farlig hva jeg får servert. Det er bare å spise, og smile pent etterpå.

Jeg får gresk salat til forrett.
Ingen overraskelser.
Hovedretten fikk jeg ikke helt tak på.
Jeg tror det er grilla kylling i sennepssaus med egg, gratinert, og med grilla squash til.
Helt til jeg finner bein. Små, hvite bein som minner om fiskebein.
Ved nærmere ettersyn er det grilla fisk jeg spiser.
Og hadde det ikke vært for beina, må jeg si dette var en innertier.
Til dessert er det frisk fruktsalat.
Og bare det.
Ikke krem, is, vaniljesaus eller noe som likner. Frukt. I biter. Med epleskrell.
Ikke helt innafor. Men sånn gåre.

Skjønner hvorfor de kaller det "fitness menu" på regniga etterpå. Ingen unødvendige kalorier her, nei.
Til selskap har jeg min Samsung med nett-tilgang, og deltar aktivt i en meldingstråd med revyfolka.
Tar selfies av meg selv, vinglasset, og meg som tygger salat.
Flirer litt, beundrer bordpynten og smiler til servitøren.
Og så begynner jeg virkelig å kjede meg.
Ingen tenåringer å dunke i skuldra eller rufse i håret.
Ikke en kjeft som snakker norsk.
Og så jeg, som er vant til å prate med mat i munnen!

The Waitor forstår at jeg vil avslutte og betale.
Så da blire sånn.
Jeg lurer på om jeg skal tegne litt, men stikker heller opp på rommet og begynner på en reiseartikkel fra Budapest. Om parklivet.

(Som en sneak peak: På dagens parktur havnet jeg rett i rompene på en gjeng pensjonister på stavgang-trim. Lyden av stavene som klapret overdøvet nesten den lille kjøteren som satt i veska til en fin frue på tur bak meg. Men bare nesten.)

Budapåske

Når taxisjåføren ser på TV mens han raser gjennom byens gater i regn..
Vel, jeg må si jeg har følt meg tryggere.
For eksempel på tuppen av Preikestolen.

Men jeg kom fram i ett og samme stykke, og hotellrommet var både rent og varmt. Så noe klaging kommer ikke fra denne kanten.

Jeg må si det er noe eget ved å reise alene.
Javisst er det en del stress med å komme seg til flyplassen til rett tid, og få lempa kofferten på båndet.
Men etter å ha kledd av meg nesten alt, og slengt eiendelene mine i bokser til gjennomlysning, og etter å ha fått på støvletter og skjerf igjen, da...

På vei gjennom parfymelandskapet, forbi sprit og sjokolade, inn i en bokhandel for å se på alle de interessante titlene... Da kjenner jeg smilet trenger seg fram i fjeset.

Jeg prøver å skjule det en stund, men innen jeg sitter fastlåst i det trange setet med Katzenjammer på øra, er smilet for bredt til å skjule.
Jeg klarer ikke å se ut som en bereist voksenperson, uansett.
Ikke engang den livsfarlige trafikken på vei inn til byen fikk meg til å slutte å smile.

En uke, helt alene.
Kan skremme F... på flatmark, har jeg hørt.
Bortsett fra at jeg ikke kjenner hverken byen eller språket, har jeg altså ikke vett på å føle meg skremt.
Det kommer sannsynligvis ett og annet reisebrev denne påsken.
Sånn er det med den saken.