Kvinnfolk og bil?

En lekker stuss, eller en hissig front. Og smektende kurver med perlemorslakk og integrert bluetooth stereoanlegg. Det er ikke det merket som ikke er best i sin klasse på ett eller annet, enten det er miljøspørsmål, serviceavtaler eller komfort. Bildene er i høyglans og prisen er allerede delt opp i månedlige rater. – Kom til oss, og få din fremtidige bilavtale!

De siste to vintrene har jeg snust litt på tanken av ny bil. Det er noe med disse blankpolerte reklamene som lover fri service og oppvarmet ratt. Og elektrisk motor, nøkkelfri oppstart, og digert bagasjerom. Jeg innrømmer gjerne at det frister med en bil blotta for skavanker. En bil som ingen har fylt med søppel og rot enda. Eller kjørt borti fortauskanter med. Eller sprengt høyttalerne i. Og forresten har jeg hørt av en fyr at alle bruktbiler har et lager av størkna buser i setetrekket. Jeg tør ikke kjenne etter, men jeg tenker at en som sier sånt sannsynligvis vet hva han snakker om. Så en ny bil høres ikke så dumt ut.

Det er bare det at jeg glemmer fort. Jeg glemmer hvor vanvittige summer som betales for en ny bil, og hvor fort den taper seg i verdi. Jeg glemmer å parkere på avstand fra alt som kan ripe opp lakken, og jeg glemmer å ta med meg ting ut når jeg har vært på tur. Jeg legger gjerne fra meg saker og ting på panseret mens jeg leter etter nøkkelen. Og selv om jeg kjører samme veien flere ganger hver uke, glemmer jeg stadig fartsdumpene på Burud og Bråtabakken. Jeg glemmer ikke å fylle bensin, men det hender stadig jeg utsetter det hvis det regner, snør, blåser eller er kaldt. Jeg både åpner og lukker døra med beinet, og jeg drar av snøen med ei skuffe. Jeg fyller bilen for badeturer på skauen om sommeren, og for skauturer med bål og aking om vinteren.

Det hører til sjeldenhetene at jeg har solgt bilene mine, jeg velger heller den miljøvennlige gjenbruksvarianten om å trylle bilen om til noe annet. Spiker, for eksempel. Teigen betaler omtrent det bilene er verdt når jeg er ferdig med dem. Jeg har som regel siste hånd på verket først.

Nå kjører jeg en gammel Opel Tyttebær med flekk på panseret, og den føyer seg pent inn i rekka av gamle slitere jeg har eid opp gjennom åra. Jeg fikk den billig, til omtrent samme pris som en ny kløtsj til Peugeot. Den har gått lite, så lite at den fortsatt protesterer når jeg gir for mye gass. I tillegg bruker den nesten ikke bensin, så jeg tør påstå at den er ganske miljøvennlig. Selv om den er bitteliten får jeg kjørt gutta fram og tilbake til den lokale skibakken i Skotselva, og jeg kjører til jobben i Vestfossen hver dag. Jeg kan snu akkurat hvor jeg vil, og ingen ser om jeg har parkert skakt, siden den er like kort som den er bred.

Den forrige bilen min, en hvit Primera fra forrige årtusen, ga opp en dag i høst da jeg skulle krysse riksvegen. Det var en dag med mye trafikk, og om man skulle komme seg over måtte man være kjapp på pedalen. Det var halv gass og full konsentrasjon, og når jeg slapp ut kløtsjen for å skyte fart hadde drivakselen fått nok. Lyden av motoren tok nye høyder der jeg tråkka pedalen godt ned. Men det skjedde ingenting. Bilen sto først helt stille og så trilla den sakte bakover. Heldigvis var jeg ikke langt hjemmefra, så jeg tusla hjem og sladra til Bonden. Han visste råd, og dro opp med traktoren. Så da kom bilen hjem, lasta opp foran på traktorgaffelen og jeg skjønte at løpet var kjørt.

Ikke den forrige der, og ikke den der igjen. Kanskje en fire-fem biler bakover i rekka, hadde jeg en bil som skar seg. Det var i og for seg ikke noe nytt for meg. Biler er leie sånn. Men dette var i passende alder for guttas utforskende klatring. Og siden den hadde takluke som likevel ikke ville lukke seg, hadde den funksjon som klatrestativ noen sommeruker til Teigen overtok dråget.

Jeg kan nok komme på et tjuetalls bruktbiler jeg har hatt, fulle av sjarm og integritet. Og alle har vært billige, og muligens med seterekkene fulle av størkna buser. Men det har vært mye moro med dem også, disse sistebilene mine. Og jeg har likevel ikke for vane å sitte med henda under setet.
Så inntil produsentene kan komme opp med en bil som ikke trenger å skrapes is av, og som rydder og vasker seg sjøl, tenker jeg det blir sjarm framfor eleganse en stund til.