Lukeparkering tilpasset Eikerbladet...

Lukeparkering til besvær.

Jadda, jeg vet. Kjerringer bak rattet. Men det finnes faktisk viktigere ting i livet enn vaterrette parkeringer.

Min venninne og jeg var ute og flådde her en dag, med ganske god tid og ganske fersk lønning. Som damer flest var vi opptatt av hva som var på salg, og hvor vi kunne sette oss ned med en diger kaffekopp og se på bylivet. Vi var i storbyen Drammen med hennes store Toyota ett-eller-annet. Siden hun har en lang diskusjonshistorie med dama i GPS’n ble vi enige om at jeg skulle kjøre. Jeg er bedre på å overhøre henne, GPS-dama altså, siden jeg stadig har to gutter i bilen. Og i den grad det betyr noe, har jeg hakket mer stedssans. Vi snakker egentlig å la den blinde føre den døve.

Men vi hadde ikke mer enn kommet inn i sentrum før vi fant en snerten liten parkeringsplass langs fortauet. En bil foran, og en bil bak. Lett.
Jobben var min, og jeg tenkte ikke ett øyeblikk på annet enn å få lempa halvannet hjul opp på fortauet, skrådd bilen sånn at hvert fall den ene skjermen var ute av kjørebanen og så gå.
Det får da være grenser til perfeksjonisme.

Men så var det jaggu en mann som sto og så på meg.
En voksen afrikaner med mønstrete kjortel og dokumentmappe.
I min vante trafikale verden, som består av en fylkesvei uten fortau, bunnpris, bensinstasjon og skolen, var det faktisk mer oppsiktsvekkende med denne mannen enn med min parkering.

Han vinket vennlig for å snakke, så jeg åpnet vinduet. Selv om mamma har lært meg at jeg ikke skal snakke med fremmede menn på gata når jeg er i byen. Vi var jo to, så jeg konkluderte med at det sikkert var helt ufarlig. Og om han skulle prøve seg på noe, kunne jeg jo bare kjøre på ham med den digre bilen.

Han sa han kunne geleide meg inn på plass, og at dette skulle gå helt fint, han skulle stå her helt til vi var ferdige. Han var nok oppriktig bekymret for strukturen i gatebildet, med det massive kjøretøyet halvveis fraslengt oppå fortauskanten.

Makan te vennnlighet, tenkte jeg. Og prøvde å følge hans vink og råd.
Men nå var det slik, at jo mer han vinket og smilte, desto lenger unna kom jeg. Det bittelille rommet mellom de to bilene gled liksom lenger og lenger unna meg. Jeg så for meg at alle de gode kjøpene ble revet vekk foran nesene våre, og at kaffekoppene var kalde innen vi skulle få satt oss ned som fine damer.

Veldig pedagogisk og rolig mente han at vi skulle ta det hele fra starten.  Og jeg manøvrerte bilen tilbake til utgangspunktet. Tre ganger.
Til slutt, mens han fortsatt smilte vennlig, spurte han om han kanskje kunne få prøve?
Jeg ville jo ikke såre stoltheten hans med å si at jeg egentlig gir blanke i hvordan bilen står parkert så lenge jeg ikke får bot, så jeg overlot førersetet til ham.

Som tok en liten sving, smatt bilen på plass med EN centimeters klaring langs hele siden, -på under tjue sekunder.
Jeg bare nevner det.