Ode to the Talbot

Denne bilen. Dette klenodiet. Denne følgesvennen fikk jeg av pappa som førstebil. Gratis.
En Talbot 1100 vf 2 1984-modell, med doble bakdører og interiør i imitert skai.

Den var godt isolert med tanke på kulde og støy, for det var vegg-til-veggteppe på gulvet og skumplast i tak og dører. For enda bedre isolasjon hadde jeg en saco-sekk inne i bakrommet. Der kunne jeg legge frysevarer fra butikken for at de skulle holde seg lenge. Så lenge jeg huska på det da jeg kom hjem, for etter å ha glemt det en gang, føltes det ikke ut som en like god løsning lenger.

Det var nødvendig å se litt stort på det meste med denne bilen. Da jeg tok førerkortet lærte jeg å holde "ti-på-to" for best kontroll og veigrep. Jeg hadde hørt om dødgang på rattutslaget, og i Talboten var denne dødgangen faktisk "kvart på tre". Og selve utforminga på rattet var nok henta fra et traktormagasin, med eneste forskjellen at dette rattet sto mer på høykant. Og om vinteren kledde jeg det opp i lysebrun strikk-pels.
Det var ikke nødvendig med mye finmotorikk for å kjøre denne bilen.

Gearvekslinga fungerte sånn: Det sto en lang jernstang opp fra gulvet, med en gummimansjett i bunnen, og en fantastisk dekorativ klump i toppen. Denne toppen var i pleksiglass og fylt med ulike skjell. Den balanserte på toppen av stanga, og la seg skikkelig over i svingene.
Det var så fritt spillerom i denne gearvekslinga, at det alltid kjentes ut som at den sto i fri.

Forsåvidt var det så få virksomme hester i denne motoren, at den hadde aller høyest fart også når den var i fri.
Det var ned Langerudbakken. Full gass hele veien fra Knivedalen, for å få fart, og så dytte glasskula litt i si'a på toppen av bakken og trille ned.
Dette var også det eneste øyeblikket man kunne ha en samtale gående med sidemann, siden lydnivået sank betraktelig i fri trill.
Kanskje bortsett fra den gangen jeg skulle på jobb i Hokksund, og lurte på hva som brant langs jordene, siden det lukta så voldsomt.
Da jeg parkerte på jobben og så de glødende felgene kjente jeg samtidig at lukta kom derfra..
Jeg tror jeg bytta (eller NOEN bytta) håndbrekkvaier på den stakkars Talboten tre ganger, før jeg til slutt ga opp og kjørte uten håndbrekk.
Og da klarte jeg selvsagt å bli stoppa på toppen av Langerudbakken på vei hjem fra jobb en dag.
Politimannen lente seg til bilen i det han bøyde seg ned for å kikke inn.
Den lille, lette bilen min syns trykket ble litt voldsomt, og flytta på seg. Det fikk mannen til å reagere, så han lente seg inn i bilen for å dra brekket skikkelig til. Da han smalt igjen døra, ble det også litt for voldsomt for den lille, lette bilen min, så den trillet noen meter bortover.
Femten hundre kroner i bot og mangellapp.
Han kunne vel ha lent seg på noe annet.

Bilen var absolutt best om sommeren. For støtdemperne var så gode. Det var mange som brukte'n som stupebrett om jeg parkerte riktig på brua. Stort sett var det fotemerker fra panseret og bakover på taket. Og når isen gikk av panseret om våren, skrev jeg navnet mitt der med store bokstaver og priset sola.
For vintrene ble gjerne lange i Talboten. Med varmedress og polvotter skrapa vi is på innsiden og venta på bedre tider.

Sikten ut bak var ikke så mye å skryte av, siden vinduene i bakdørene var så små.
Men jeg lærte meg å se etter at det ikke var noe levende bak bilen før jeg satte meg inn, og så rygge til det butta.
Når jeg tenker etter er det ikke mye jeg IKKE har rygga inn i med den bilen.

Den ble til og med rygga inn på Teigen, på sin aller siste tur. Da var den sliten stakkars, etter lange tider med desperate bankelyder og sure oppstøt. Det var til dens eget beste, at den fikk slippe.
Den fikk noen vennlige klapp på det oransje-rosa panseret som takk for følget.
Så var det over.
Og jeg gikk derfra uten å snu meg.