Oliver

Jeg har en venninne, la oss kalle henne Oliver.
Hun har livsvisdom nok til oss begge, om det skulle skorte for meg. Og den er ekte.
Livet hennes har aldri vært etter malen, hun har nok levd mer enn mange tåler og lærte seg tidlig hva sorg og ensomhet kan gjøre om det blandes med litt eventyrlyst og ADHD.
Og nettopp derfor står hun fram i dag som et forbilde på hvordan man selv kan endre livet sitt til å bli fylt av kvalitet, rikdom og kloke valg.
Hun er nok den ene personen jeg vet om som alltid, alltid utvikler seg.

Oliver var hos meg i går kveld, og ved kjøkkenbordet ga hun meg århundrets tyggeleke.
Vi kom inn på temaet "livshistorie" i bokform, og jeg spurte hva hun tenkte budskapet i hennes bok ville blitt. Om det skulle blitt en bok.
Og hun svarte..

" - Jeg tror det til enhver tid finnes èn ressursperson i alle menneskers liv.
Det er ikke alltid den personen er tydelig på tilbudssiden, det er ikke alltid mulig å se hånden som er halvåpen. Men om man selv har et sterkt nok ønske til å komme seg videre, vil man se etter tegn på utstrakte hender. Man vil ense noe godt i den andre, og evne å be om hjelp. Og denne ressurspersonen trenger ikke nødvendigvis være den samme gjennom hele livet, fordi det dukker opp nye personer der andre forsvinner.
Hemmeligheten ligger i å se dem.
Å høre at den andre personen snakker til deg, fra hjerte til hjerte. Uten ord, men med en visshet om at det gode finnes i deg.
Og om du da har evnen til å ta vare på de gode øyeblikkene i livet, kan det hjelpe mens det stormer."

Jeg vet hvertfall at i min egen historie har det vært hender. Åpne og lukkede. Og jeg kan navngi mange av de åpne, de som har trodd på meg. Sett det gode i meg. Trodd på meg.

Dette går jeg altså og tygger på i dag. Og lurer på om det er noen der ute som vil ta tak i min halvåpne hånd innimellom.
Om jeg kan få være med i en prosess for noen som har tenkt seg videre.

God søndag