Framtida?

Jeg kjenner antydning til en nervøs rykning når jeg ser utover klasserommet etter siste time. Med viskelærbiter, papirfly, bøker og gjenglemte klær i fri flyt. Gjennomtrekken fra de åpne vinduene lar noen ark blafre ned fra en pult, og det er kun to stoler som er satt opp for vaskerne. - Stolene til de to som var borte i dag.

Det sitter en på vindusrekka og ønsker seg vekk. Der ute skjer det noe, noe mer enn å bare sitte stille og høre på en lærer messe om uinteressante ting.
Og det sitter en i midten med blekksprutkontakt til alle de andre i klasserommet . Med blunking og morsomme kommentarer har han klassen i sine hule hender. Han har tilhørere og beundrere av mange kalibre.
Og det sitter noen flinkiser her og der. De utmerker seg når det kommer spørsmål som krever refleksjon, innsikt, evnen til å se sammenhenger. Sekserkandidatene. De som innimellom redder dagen til slitne lærere.
Og uten å si hvor de sitter, er det noen i rommet som vekker all godheten som kan oppdrives i et voksent hjerte. De en får lyst til å passe litt ekstra på. Gi en klapp på ryggen, eller en stor klem.
Noen av disse ungdommene har større utfordringer enn de har godt av, og det kan være vanskelig nok å komme seg til skolen, om de ikke skal sitte stille og konsentrere seg om fag i tillegg.

Her sitter framtida vår. De som skal passe på at eldrehjem har utstyr og ansatte da vi trenger det. De som skal sørge for at morgendagens elever har gode skoler og lærere.
De som skal prøve å fikse det som er igjen av kloden vår, eller finne nye leveområder utenfor vårt solsystem eller fatteevne.

Alle vet at disse har rett og plikt til å gå på skolen, det er opplest og vedtatt i 1739.
Lærerne har lett for å fokusere på hva ungdommene trenger av fagene våre. Til eksamen, til framtidig jobb, og til livet generelt. Glemmer vi i farta å nevne, at det i aller høyeste grad er vi som trenger at de går på skolen?

Når min generasjon og generasjonene før har  stått på for utvikling av velferdssamfunnet, utvikling av teknologien, effektivisering av landbruket og utvinning av olje, har vi samtidig latt dette gå på bekostning av kula vi bor på. Vi har lært oss kunsten å fråtse. Å kaste ting istedenfor å reparere.

Og nå overlater vi mer enn gjerne ansvaret for opprydning og nytenkning til gjengen ved vindusrekka.

Litt av en jobb vi gir dem.