Dekk deg til!

Tirsdag kveld forsvant lufta ut av det ene dekket mitt.
Selve tømmingen skjedde helt udramatisk, siden det var en lekkasje i ventilen som gjorde at lufta seig sakte ut. Men selv om den var udramatisk, var det ikke gjort i en håndvending å oppdage det.

Oppdagelsen ble gjort i ei av Hokksunds mange rundkjøringer, -jeg hørte det slo da jeg vrengte rundt.
Og den oppdagelsen var litt mer dramatisk, for å være ærlig.
Dekket viste seg å være helt flatt. Helt.
Og det hadde det nok vært en stund.
Gummien hadde en brett, liksom.

Siden skaden sannsynligvis var skjedd allerede, valgte jeg å kjøre opp til bensinstasjonen med dekket slik det var.
Der fikk jeg fylt luft i dekket, men det kom en suselyd hele tiden. Den lyden ble borte da jeg fikk skrudd på den svarte plasthetta utenpå ventilen, så jeg skjønte at ventilen var synderen.

Hvem som helst med litt logisk, praktisk eller økonomisk sans ville her valgt å parkere bilen for å ta en drosje hjem.

Jeg valgte heller å ta Tyttebærbilen hjemover, i 20 km/t  fra busslomme til busslomme, mens jeg slapp forbi alle som ville kjøre fortere. Hvem sier det ikke er spennende å kjøre sakte?
Og vel hjemme starta full leting etter jekk og propell. Jeg slapp å gjøre selve jobben med å bytte, men jeg lover at det var utfordrende nok å skaffe tilveie en propell til å skru med. Alle naboene måtte sjekke lageret sitt for utstyr, og selvsagt var det både mørkt, kaldt og vått.

Fordi jeg er omgitt av gode mennesker og en god del magi, fikk Tyttebæret nytt dekk den kvelden.
Morgenen etter var det fryst på, og ekstrahjulet mitt var uegnet for sånt. Så jeg holdt på å ta med meg et skilt i svingen ved Kjemperudveien. Og det, enda jeg kjørte supersakte!

Vel, jeg forsto i hvert fall med en gang at dette ikke var noe som kunne vente, så derfor tok jeg med meg dekket til bensinstasjonen i går etter jobb. Tenkte liksom de kunne bytte det for meg.
Det er bare det, at det var den mest ukurante dimensjonen som noensinne har vært laget, og at ingen har sånne trillebårdekk på lager. Jeg måtte reise hjem med det flate dekket i bagasjen.

Men i dag har jeg i dag brukt matpausa mi på Eiker Motorshop, der bilen ble omskodd og trygget.
Nå er den klar for en IKEA-tur, med brodder rundbaut.
Vi skal jo ikke undervurdere god innstilling, så jeg tror jaggu jeg skal ta med meg ei benkeplate hjem i kveld.
Kjekt å ha.

..Erfaringene rikere

Det nye året stryker oss mildt over kinnene.
Som en oppmuntrende hånd når hodene er bøyd.
Ja vel, så vet vi ikke enda hvor vi skal
Og vi er ikke sikre på hvordan vi havnet her.
Men den myke pusten av ny luft er som en stifinner.

Uansett hvor den fører oss, er det dit vi skal.
Og vi har tiden.
Og ønsket om å finne det ut.
Sammen, eller hver for oss.
Tiden ligger i den nye luften, tiden er den eneste som vet.

- Skal bygges ut av gledje

Jeg har fått meg et piano i stua.
Eller, fått og fått. Det er på lån fra storebror som ikke hadde plass lenger. Stua mi blir liksom aldri for liten til å dra inn ting det går an å få lyd i..
Og, piano og piano. Det er et sånt elektrisk, uten den store kassa bak. Men det har tunge tangenter og sånn pedal, så det er visst slett ikke verst å spille på.
Bortsett fra at jeg egentlig ikke kan spille piano, da.
Og at jeg ikke har hverken forsterker eller rett plugg akkurat nå.

Nå er det mye jeg egentlig ikke kan spille, som for eksempel den hawaiigitaren etter mormor. Men jeg har da plass til den likevel. Og hvem vet, om det plutselig en dag kommer noen innom som vet hvordan de spiller på en sånn? Eller, at jeg plutselig en dag finner ut at jeg skal lære meg det..

Jeg gikk da virkelig på orgelkurs i andre etasje hos Ljosland musikk i min barndom. Men jeg imponerte ikke med de største talentene. Broren min, derimot, spilte fletta av de fleste. Han kunne ingen noter, det kunne jeg. Han lagde musikk, det gjorde ikke jeg. Sånn var det med den saken.
Jeg tar det igjen med iherdig øving da, det skal være sagt.

Og på lærerskolen måtte jeg jo lære meg å kompe på piano, i forhold til band og samspill i musikken. Så jeg kan noen akkorder. Det får være bra nok til å anskaffe forsterker og plugg.
Så langt, alt vel.

Vintersol

Januar.
Vanene sier at det er iskaldt, hvitt og tørt.
Dagene forteller noe annet.
Regnet på  rutene, det mørke, våte altet.

Januar er for en gangs skyld like mørk og dyster som november.
Men det er utenpå.

For vi vet.
Sola snudde i desember, og i dag er dagen allerede 2 minutter og 34 sekunder lengre.
Og om et lite øyeblikk er det Primula overalt i butikkene.
Med de sterke fargene og den fine lukta, kjøpes i flertall for å huske på våren som kommer.

Ja, da. Det er trist for alle som liker å gå på ski. Til og med jeg kan kjenne litt på den, faktisk. Selv om jeg ikke trodde jeg kom til å si det på en god stund.

Men denne vinteren er en god start på resten, uansett.
Jeg har trua.

Jeg har enda ikke falt av tredemølla i søvne, så det skulle ikke forundre meg om jeg har funnet løsningen for meg. Det er jo genialt å trene før man våkner likevel. Da kan dagen gå som det rotteracet den har lett for å etterlikne, og jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at jeg aldri rekker å trene. Det er unnagjort lenge før jeg skjønner hva som foregår.

Og når det gjelder hjertet mitt er det ikke bristet. Det er bare realitetsorientert.
Jeg er bra nok.
I massevis.
Det er du også.

Har du tenkt på det?

2014 i ei punktliste

Der gårsdagens innlegg gjorde opp en slags status for 2013, vil jeg i dag fokusere på et enda bedre 2014.

Jeg leverte et bokmanus i sommer, og ingenting skjedde med det. På en eller annen måte ga jeg litt opp der.
Jeg tenkte nok at skribleriene mine var uinteressante likevel, som Bonden prøvde å fortelle meg.
Men så fikk jeg vite at den personen jeg hadde sendt manuset til sannsynligvis ikke hadde sendt det videre, og ikke lenger jobber i det forlaget. Og at jeg burde sende inn på nytt. Optimismen er liksom aldri så langt unna, så jeg tror jammen jeg skal pakke inn og sende manus dit en gang til.
Eller et annet sted.

Når det gjelder kjærligheten, som jeg oppdaget på en vannvittig måte, opplevde jeg at jeg har mye mer å gi enn jeg var klar over. Ubetinget..  Ja vel, så fikk jeg meg en ved nesa, men det hindrer meg fortsatt ikke i å gledes over at jeg faktisk kjenner så sterke følelser. Jeg er sikker på det er mer der, og kjenner ingen trang til å gi opp.

Hegagynga mi står igjen på plenen til Bonden, med føttene nesten begravd på grunn av det tunge taket. Men det gjør ingenting, jeg håper han får noen fine ettermiddagstimer i den til sommeren. Jeg har en fin plass på verandaen med plass for en ny, om det skulle dukke opp et behov når sola begynner å varme igjen.

Trening, som de siste årene har vært preget av fravær, ga meg stor glede for noen år siden. Jeg har tatt opp igjen den gleden, og drar med meg SuperUnni i dragblåset. Ikke så hårete mål, for å slippe ned-som-en-skinnfell-følelsen. Men jeg tror jaggu det skal gå. Fordi jeg liker følelsen det gir meg mens jeg gjør det, og ikke bare etterpå.

Gutta Krutt blir unge menn i disse dager, noe fjoråret minnet meg på i små stikk. Jeg skal virkelig ikke utlevere dem på noe vis her, men kjenner litt på at de ikke lenger er mammas små gutter. På badet står nå både deodoranter og faktisk barbersaker for menn. 2014 er det året Emil konfirmerer seg, og det kan bli spennende å se hvor det selskapet holdes, siden jeg hadde holdt av lokale til feil dato. Og i februar blir Mikkel også tenåring. Da er en epoke over, liksom.

Den nyinnflytta pusen Flisa vil sannsynligvis dekke alle mine mørke plagg med et loddent, gulaktig slør i løpet av året som kommer. Jeg vet jeg har sagt at jeg ikke skal ha katt. Og at jeg hater de små hårene som legger seg på innsiden av neseborene og som klistrer seg fast i lipglossen min. Jeg vet det. Og forresten ligger han akkurat nå og slikker seg sjøl i rompa. Men likevel..

I løpet av året har jeg fått testa ut mine kvaliteter som megler, eller diplomat om du vil. Og uten å gå i nærmere detaljer, vil jeg si at jeg imponerte meg selv med å holde hodet kjølig og hjertet lunt. Flere ganger. Så det kan tenkes jeg nå sitter og skryter litt av meg sjøl. Jeg tror faktisk at en del vonde konflikter ble litt lettere å takle for de involverte. Jeg syns også at jeg både på jobb og privat har imponert meg selv med å holde meg til saken der andre har syns det var vanskelig.
Ja da, jeg vet at jeg ikke har gjort det hver gang, og at jeg tilogmed har avsporet andre i viktige saker.. Men dette innlegget skal faktisk få meg til å sitte igjen med mestringsfølelse, optimisme og inspirasjon. Så jeg velger å tenke på de gangene det har slått bra ut.

Etter hvert som jeg sitter og tenker på hvordan fjoråret var, både når det gjelder familielivet, reiselivet, pengelivet, sexlivet, arbeidslivet, samlivet og singellivet gjør jeg opp en slags punktliste for mine egne leveregler for 2014.

Det koker kanskje ned til ei kort punktliste, men det ligger visst mer bak den enn jeg først tenkte.

• Punkt 1: 

Ha trua på deg selv, Jane! 
Respekter dine egne tanker, følelser og ditt eget arbeid.
Din egen tid er det viktigste du har å bruke på deg selv, og andre kan få del i den om det gir deg noe tilbake.
Dine egne behov skal faktisk gå foran andres, fordi du fortjener det. Ikke nødvendigvis på bekostning av andres, men likestilt, om ikke annet.
Det du bidrar med i livet er verdt mer enn gullskoa du burde gått rundt i.
Janteloven kan dra til Helvete.

• Punkt 2:

Ikke glem punkt 1

Litt av Mitt 2013.

Jeg vet for en gangs skyld ikke hvordan jeg skal begynne å skrive. Tankene mine på denne siste dagen av året er så navlebeskuende at jeg sliter med å se det store bildet. Men jeg er sikker på at det vil se bedre ut etter hvert som jeg kommer på hendelser, tanker og følelser fra året som har vært.

Men året har i hvert fall inneholdt en god del pakking og flytting, siden jeg flytta tilbake til Kopperud i sommer og mamma flytta inn i leilighet på Fjell i høst. Det er merkelig hvordan ting har lett for å hope seg opp på de merkeligste steder, for så dukke opp når man trenger de minst. Jeg tror at flyttingen for mamma var mer voldsom enn for meg, selv om min handlet om samlivsbrudd. For mamma har bodd i det samme huset i nesten tretti år, og er i tillegg en samler når det gjelder alt fra skruer og brukte frimerker til håndkremer fra åttitallet og hermetiske agurker. Hun har også samlet nok klær til å starte sin egen fretexbutikk a la Radio Norges konsept: Klassikere fra de fire siste tiår kombinert med det beste fra i dag.

Jeg må si det var stas å finne mine gamle strikkagensere i åttitallsbørstet ull, pent pakket sammen på loftet, sammen med elleville gardiner fra søttiitallet.

Min egen flytting kan jo diskuteres både opp og ned, noe som gjerne også skjer i små bygder når ei dame bare drar. Men er det noe jeg har lært dette året, på godt og vondt, så er det at følelser nekter å la seg bestemmes over. Jeg manglet dem. Ferdig snakka.

Paradokset er at jeg i etterkant har kjent på akkurat det samme selv. I løpet av denne høsten har jeg nemlig blitt kjent med hjertet mitt. Og det er jammen mer enn en håndfull frø, for å si det sånn. 

Jeg har nok visst at det har vært der inne et sted, og jeg har sett døra som har holdt det på plassen sin. Trygt innelåst. 

Denne høsten har det altså skjedd ting i livet mitt, veldig veldig fine ting, som har gjort at jeg har tenkt på å kanskje finne nøkkelen til den døra. Og kanskje åpne litt på gløtt, for å se hva som kunne skje. 

Men jeg var nok litt uoppmerksom et øyeblikk, for døra ikke bare åpna seg, men ut kom et digert elefantisk hjerte bumpende i fullt firsprang og tok helt innersvingen på meg. Og døra var revet av hengslene.

Den stakkars mannen som ble utsatt for dette ble stum som en østers, og må sannsynligvis i terapi over en lengre periode.

Selvsagt endte det i grin.

Og der er jeg nå.

Plutselig kjenner jeg hvor mye jeg skulle ønske hjertet faktisk lot seg bestemme over! Hans selvsagt. Det er karma'n sin det, tenker jeg.

Men jeg lover, at den følelsen det var å se hjertet mitt så glad et øyeblikk, var verdt alle tårene jeg har felt i jula og feller i dag. 

Og om jeg skal fortelle en morsom historie fra 2013, kan det være greit å ta med den søndags morgenen jeg overholdt en trompetavtale nede ved elvebredden i Hokksund, i beste fisketid. Under pakkinga hos mamma fant jeg nemlig min onkels gamle trompet. OG jeg klarte ikke å la være å prøve den. Oppi pappesker og filleryer ble jeg sittende å øve, til jeg syns jeg hadde ganske dreis på en sang. Og siden jeg ikke er så beskjeden, begynte jeg med en gang å skryte til venner om at jeg er en ganske bra trompetist.. Håvard, som bor i GamleHokksund trodde nok ikke helt på meg der jeg skrøyt, så vi inngikk en avtale. Den neste søndag morgen skulle jeg stå på den ene siden og spille, og han skulle stå på den andre siden og høre. Om han forsto hvilken sang jeg spilte, ville han anerkjenne meg som trompetist. Vel. Søndagen kom og jeg stilte meg opp. Jeg så ikke ham, men tre fiskere som sto godt plassert like ved meg. Det starta egentlig å bli litt pinlig allerede der, men jeg ville ikke ha på meg at jeg ikke holdt avtaler, så jeg starta å spille. Etter første gjennomføring var det like dørgende stille, og ingen Håvard å se noe sted. Så jeg dro en runde til. Og enda en. Ikke før jeg hadde spilt sangen ferdig tre ganger hørte jeg applaus på den andre siden. Da bukket jeg pent, slik som konserttrompetister gjør, pakket ned instrumentet og gikk derifra. Saken var at Håvard hadde glemt hele avtalen, og hadde bare hørt en slags lyd der han og Ida så i senga den morgenen. De fikk på seg klærne og løp ned til elva. Og der rakk de å gi applaus før jeg dro. Han måtte gi seg angående tvilen på meg som trompetist, for han hadde hørt hele sangen og forstått hvilken det var. Jeg må ha virket veldig forelsket der jeg sto, for den sangen jeg hadde klart å øve inn, var "Ican't help falling in love with you". 

Glad jeg kjenner både Håvard og Ida så godt at de ikke misforsto den, så får jeg heller leve med at noen fiskere tenker ett og annet om meg.

Og ellers dette året har det vært mye sang og spill. Jeg har vært med å holde forestilling, sammen med kirkekoret, og jeg har vært på flere konserter sjøl. Den konserten som gjorde sterkes inntrykk var nok Kari Bremnes sin. Jeg var ikke forberedt på henne, og hun tok meg med storm. Denne konserten var en julegave til min bestevenn, og jeg er veldig glad for at jeg var med.

Jeg har også opprettholdt noe av svimehuefaktoren, i det jeg fant ut at jeg i fire år har holdt av festlokale til Emils konfirmasjon. På feil dato. Så jeg må ut og finne et passende lokale. Grr.

Og jeg har fått en planke av kollegene mine som nøkkelring, sånn at jeg skal finne den igjen. Alt er ved det normale, altså. Men enten du tror det eller ikke, har jeg faktisk bedret meg voldsomt i løpet av dette året. Så, hvordan det HAR vært, er jo en interessant tanke.

Jeg har vært en del ute og reist i år, både med egen jobb, andres jobb og familier. Ikke akkurat til Bangkok og Nepal, men jeg har da vært i Warszawa, Berlin, Kiel, København, Katowice og Krakow. Så jeg har kjøpt meg ny parfyme og likør, portvin og tre fine kjoler.

Elevene mine gir meg interessante dager og morsomme opplevelser, de sørger for at jeg ikke får blitt selvhøytidelig. Jeg har prøvd meg på twerking i klasserommet, og de som vet hva det er, kan nok forestille seg ett og annet idiotisk bilde. Vel, det er enda mer klønete og idiotisk enn forestillingen din. Jeg har også fått meg snapchat, og lærte etter en sykedag hjemme hvordan absolutt alle på lista fikk det samme bildet som jeg trodde jeg sendte til mine tre aller nærmeste venner. Jeg oppdaget det da det ble screenshotta flere ganger av elever.. 

Man tager hvad man haver...

Jeg tror jeg har laget noe godt, igjen.
Det er rart med det, hvordan de nye rettene trylles frem etter en titt i skapene som mangler mer enn det innehar. Ikke for det. Matskapene mine er alltid fulle av overraskelser. Det hender bare at det mangler de mest elementære ting, mens jeg har tørket trompetsopp og lønnesirup liggende på lur.

I kveld var et typisk eksempel på kreative løsninger. Jeg hadde tatt min runde på Bunnpris, og var soleklar på at dette ble den eneste i dag. Det var kjøpt inn to bokser juleøl, så jeg parkerte bilen godt innimellom husvegger og annet byggverk og gledet meg til å stemme gitaren.

Akkurat i kveld viste det seg at Ludvik hadde tid til å besøke meg! Det var stor stas, og spesielt når hun valgte å støvsuge to etasjer for meg mens jeg prøvde å finne igjen kjøkkenbenken og bordet. Jeg bestemte meg for å lage noe vegetarisk, siden vi ikke var så kjøttsultne. Flaks at jeg er en kløpper på å handle grønnsaker, for det har jeg nok av.
Og siden jeg hadde noen fullkorn pitabrød i fryseren, var det nesten for lett til å være sant. Det var bare å hive pitaene i ovnen og la de steke mens jeg lagde resten.

Og det er gjerne sånn, at når noe virker "for godt til å være sant".. - I hvert fall ble det sånn.
Men jeg satte igang som om jeg aldri hadde hørt dette ordtaket. Jeg hadde litt grønnkål som jeg finsnitta og freste i panna. Og jeg hadde løk og hvitløk som jeg finhakket. Og en stang med selleri. Stas, den var skikkelig sprø og fin. Må ha vært heldig med den, for selleriene pleier gjerne å bli litt slappe etter en stund i kjøleskap. Oppi panna med den også. Så skar jeg bittesmå terninger av tomat og skrelt slangeagurk og et halvt glass med chilimarinert fetaost, uten oljen såklart. Oppå dette skvisa jeg saften av en halv, grønn partyfrukt og blandet alt i en stor bolle. Siden jeg har basilikumplante som fortsatt lever, kunne jeg flotte meg litt for Ludvik med å hakke dette i samme slengen.

Så ringte mamma for å slå av en prat. Noe som alltid er trivelig. Jeg var nok hakket stressa gjennom samtalen, for å overdøve kjøkkenvifta og støvsugern mens jeg prøvde å få eldstemann til å ta med rett søppelpose da han skulle gå, det er ikke gjort over telefon, for å si det sånn. Men etter at støvsugern og telefonen var stille og søpla var borte kom jeg til å tenke på at jeg hadde noe i ovnen. Utgangsdøra sto åpen, jeg lurer på om Ludvik tenkte på å flykte. Men hun holdt seg innafor. Det var et bedrøvelig syn når ovnsdøra også sto åpen. Fem gråbrune, runde plater var ferdig stekt og vel så det. Da vi tok i dem knakk de som sponplater. Og det gikk ikke å fylle dem med noe som helst.

Siden jeg ikke er tapt bak ei kjøleskapsdør foreslo jeg lett å bruke wraps isteden. Ludvik nikket ivrig og alt var bra. Helt til jeg kom på at wrapsene var spist opp. Så da kunne jeg jo lage couscous, noe jeg har hatt stor lykke med i det siste. Men det hadde jeg hatt så stor lykke med at jeg hadde spist opp resten forrige uke. Og glemt, så det ikke var kjøpt inn nytt. Da fikk Ludvik lov til å kikke i skapene for å finne ut hva hun ville ha som tilbehør. Der var fullkornsmakaroni, tagliatelle, fullkornsris, gryn og bønner. Hun valgte risen, så da blei det sånn.

Da risen var ferdig kokt, lurte Ludvik på Soyasaus.. Vel, den vet jeg med sikkerhet at jeg lot stå igjen hos Bonden da jeg flytta... Så vi gikk gjennom de ulike typene av dressing i kjøleskapet. Det var hamburger-, karridressing og ketchup.

Og det var her. Akkurat her det geniale skjedde. Jeg fant balsamicoddik og lønnesirup. Så klippet vi opp noen skiver spekeskinke fordi vi nå var litt kjøttsultne likevel.
På tallerkenen så det nesten profft ut. Men vi rakk ikke ta bilde før det var borte igjen. Så du må rett og slet tro meg på mitt ord da jeg sier at det var verdt frustrasjonene underveis.

Bon Apétit!