Bokpåske (fra 2011)

Her jeg sitter i sola, med solbriller, kaffe og altfor mye påskegodteri kjenner jeg at dagene er på min side.
Det er ikke lenge til vårens første eksamen, og jeg har verandaen full av bøker, notater og hefter som er tynget ned med blomstervaser og joggesko for å ikke blåse bort.

Inne er det best å ha på skoene, vinduene brukes ikke til å se gjennom, og klærne trenger ikke legges inn i skapene. De skal jo snart brukes likevel. Jeg har bakt knekkebrød for å ha proviant når ingen har handlet, de står klare på benken.

Ungene er på påskeferie, og Bonden er på jordet.

Epletrærne er bare halvveis beskjært, det var alt jeg rakk før startskuddet smalt.

Jeg tar meg i det et øyeblikk, at jeg virkelig nyter å sitte sånn og jobbe mot eksamen. Jeg melder meg rett og slett ut fra resten av livet, går i en ego-boble med to par tøfler og en kaffekopp, og spiser skumkyllinger uten å telle dem.

Traktor-lyd og fuglesang er ikke egentlig forstyrrende, så lenge jeg slipper å ta del i det.

Jeg leser at det er viktig å gi barna en bakgrunn som erkjenner bøker og lesing av bøker.
Så vidt jeg husker hadde vi "Det hendte"-rekka hjemme da jeg var liten. Og jeg arvet noen av Gyldendals Gode Pigebøker, og en haug av Frøken Detektiv. I tillegg lånte jeg sikkert alt de hadde på det knøttlille skolebiblioteket i andre etasje på Hyggen skole. Jeg glemte å levere "Ridderen av søplekassen", og den har jeg enda liggende. Den minner meg på hvor kort vei det er mellom lovlydig og kjeltring, siden jeg har den etter tretti år. Lurer på om det fortsatt er bibliotek der?

Da jeg ble ungdom var det ikke lenger nok å LESE om verden. Jeg måtte se hvordan ting hang sammen i virkeligheten. Vennene (les: gutta) fikk så mye oppmerksomhet at det ble lenge mellom hver gang jeg leste en bok. Jeg slang innom Sagaen om Isfolket, forelsket meg i Tengel den gode og gadd ikke lese ferdig.

Men i livet mitt den gangen var det en klok kvinne (for en gangs skyld er denne kloke kvinne jeg referer til, ikke mamma). Hun leste masse bøker, og hadde kunst på veggene. Jeg ble kjent med Tora og en blind glassveranda, og lesingen var i full gang igjen. Jeg meldte meg inn i bokklubber, for jeg skulle ha ei bokhylle full av bøker!

Til sekstenårsdagen min fikk jeg mast meg til et 30-binds leksikon på avbetaling, som sannsynligvis ikke var nedbetalt før internett sto for all faktakunnskap.

Min første bokhylle het Billy, og den innredet jeg utstudert hver gang det kom en ny bok.
Den som tror at bøkene står tilfeldig plassert i en bokhylle, har kanskje litt å lære.
Folk som kom på besøk ville jo komme til å se i bokhylla mi, og da var det viktig at jeg hadde de rette bøkene der blikket landet, ikke sant?

Mange timer ble brukt til å plassere bøkene på rett sted.

Ettersom åra gikk, ble det mange bokklubber, og jeg forsto at ikke alle bøkene var like interessante å lese. Men jeg glemte stadig å avbestille månedens bøker.

Så bokhylla mi nå ser mer kaotisk ut, og har blitt til flere bokhyller. Utfordringa mi ligger i at jeg ikke klarer å kvitte meg med noen av dem, så nå må jeg snart få meg et eget bibliotek!

Oppå det hele har jeg fått meg en haug med fagbøker siden jeg starta på høyskolen, og bokhyllene står og vaier når jeg tramper over plankegulvet.

Jeg var i bokhandelen her en dag (vanvittig nok er det en bokhandel i første etasje på skolen), og der fant jeg et bokmerke som nærmest ropte til meg. "So many books, and so little time" var beskjeden.
Da tenkte jeg med glede på at det snart var tid for eksamenslesing, og det er den eneste tiden på året det er helt legitimt å sette seg godt til rette med bøker uten å gjøre noe annet enn å lese.

Så mens andre bruker påsken på å irritere seg eller glede seg over den manglende snøen og den stekende sola, sitter jeg helt stille på verandaen med tøflene på, og kaster resten av klærne etter hvert som sola varmer.

Og spiser kylling, kaniner og egg som er laget av sukker.