Hukommelse...

Mamma baker brød i en balje. Melk med smelta smør i. Og gjær, en sånn klump jeg liker å smake på. Men bare i smug, for det er skikkelig ekkelt å spise gjær, og jeg kommer til å få vondt i magen av det.
Noen ganger lager hun lange, hvite rundstykker med blå og svarte frø på. Det er til fint.

Mamma klarer å lage tannpirker-pølsebrød også, med bacon snurra rundt. Det er kjempegodt! Og kyllingvinger på store fat…
Og så vanner hun flatbrød, og smører på kanel og sukker. Da heter det ikke flatbrød lenger, men lefser. De er til å ha med seg i handa når vi ikke har tid til å komme inn og spise.

Sånt klarer ikke pappaer. Pappa klarer mer enn mange andre pappaer, for han er bussjåfør. Men han er ikke så innmari flink til å bake, eller å pynte maten. Pappaer trenger ikke pynte maten sin, sier han. For de har så pene koner og barn. Selv om jeg har sett at han har hatt gressløk på omeletten. Gressløk er ikke pynt, det er krydder, sier mamma.
Han klarer å lage kjøttkaker da, så vi ville nok ikke sultet i hjel om mamma brakk noen ben. Og vi har noen ganger ”pappa spesial”. Det er potetstappe med oppklippet spekeskinke. Da får vi lov å klippe i maten med saks.

Mamma baker brød mest om kveldene, etter at vi har spist og lagt oss. Enda så flinke vi er til å hjelpe. Noen ganger har vi ikke sovna enda da de er ferdige. Da kiler det så godt i nesa, og det blir helt umulig å sovne. Vi blir fryktelig sultne, og roper og jamrer oss. Hun prøver seg med at vi nettopp har spist, men vi åpner vinduet på rommet og roper ut i gata at vi sulter i hjel, vi får ALDRI mat vi!
Noen ganger får vi lov å stå opp og spise litt likevel.

Mørkebrune, blanke skorper på brød som har ligget tett sammenklemt i ovnen og blitt revet fra hverandre etterpå. Vi banker på, under brødet, og hører at det er ferdig stekt.
Mamma skjærer skiver. De bøyer seg litt, og er varme og myke.
Smør og sirup er best i verden.

Og mamma er snill, pen og flink.