Å gå på en smell

Så kom den altså til slutt.
Wordfeudsmellen.

Jeg har visst om den lenge, den appen jeg bestemte meg omgående for at jeg IKKE skulle laste ned til min nye vidundertelefon. Digitale scrabblebrett, til å frakte med hvor som helst, er den sanne undergang for alt jeg har av fritid.
Ungene har passet på, de vet hvor lett det er for mamma å bli hekta på sånne flate spill. Gi meg et hvilket som helst eventyrspill med uendelige muligheter, og jeg blir bilsyk av alle bevegelsene i landskapet.
Men et ordspill.
Eller bare et vanlig puslespill til å legge analogt på spisebordet. Se, det tar fra meg nattesøvn, kveldsmat og omsorgsevne. Bare ved å ligge helt stille. Som et kryssord. Og vente.

Bonden er ikke av de mest digitale jeg kjenner. Han rister på hodet over alt det rare vi andre gidder å engasjere oss i. -Telefon er tel å prate i, om det er no' viktig.
Så jeg skal liksom ikke vise ham at jeg spiller Wordfeud. At jeg er fullstendig oppslukt.
Det medførte altså i går kveld at jeg hørte noen snork, skjønte at kysten var klar, sneik mobilen inn under dyna, som jeg pakket rundt hodet for å ikke slippe ut lys, og stavet fram nye ord til det ble tomt for oksygen der inne. Innimellom hadde jeg noen små dyneløft for å bytte ut lufta, så jeg ikke skulle besvime av surstoffmangel.

Men det er hvertfall trafikksikkert å ha denne nye supertelefonen.
Den er nemlig så utfordrende å betjene, selv med to hender, at det ikke er mulig hverken å finne et telefonnummer eller skrive en melding mens bilen er i bevegelse.
Og langt mindre lete fram nye og smarte ord til Wordfeuden.
Så på min biltur opp til Geithus i ettermiddag, sto jeg tre ganger parkert langs veien.
Med skjermen helt oppi fjeset og en kjempekonsentrasjonrynke mellom bryna.
For å stave "frøbrød" til 54 poeng og etpar andre ord.