Våris..

Isen har ikke gått enda, sier Bonden.
Nei, jeg ser det, svarer jeg. Og tenker at isen kommer og går litt annerledes enn oss mennesker.
Det er jo ikke sånn at den en dag reiser seg opp fra vannet, og traver hjem til Island.

Vi har tatt turen opp til Hyttenurket for å se hvordan ståa er der oppe.
Mens veggene får varmen i seg, og Bonden får tyngre øyelokk og dypere pust borti sengekroken, står jeg og ser utover vannet og funderer på denne isen.
Nord i vannet er det ikke is i det hele tatt, og ved demningen i sørenden ligger den og flyter bedagelig. Det er spor etter en scooter fra i vinter, men om den scooteren hadde prøvd seg nå ville den gått rett ned. Best å ikke si noe til Bonden om det, for da kan han jo finne på å prøve, bare for å se om det går.
Heldigvis har han ikke scooter.

Det er lite jeg er så redd for som isen om våren.
Av alle mareritt, er dette det vondeste: Å se en av ungene forsvinne under et isflak, på vei nedover ei stri vårelv.
Enda jeg har da virkelig gjort mine vanvittige opplevelser sjøl, siden vi vokste opp inne ved ei vik i Drammensfjorden, og brukte tiden etter skolen på å hoppe utover på flaka. Broren min falt uti en gang, og måtte gå hjem, dryppende våt og iskald.
Stakkars mamma.

Isen er ganske mørk, nesten som slush, og det er sikkert bare dager om å gjøre før den er helt borte.
Og der ute, ved et gammelt pilkehøl, ser jeg plutselig en liten kjenning som vipper lett over isen.

Det er vår, sier mamma, når Linerla kommer. Og det har visst noe å si om du ser den i brystet eller stjerten første gangen. Det sier noe om sorg og glede den sommeren som kommer. Jeg ser rett i det svarte fuglebrystet og er glad for at jeg ikke er overtroisk.
Og mamma sier også at det ikke er sommer før vi har hørt gjøken gale.
Jeg pleier heller å kjenne etter sjøl, om det er varmt nok til å gå barbeint ute. Ellers hadde jeg vært mye kald på beina, for jeg møter stadig en og annen gal gjøk. Sommer som vinter.

Men denne Linerla som vipper ute på issørpa er altså den eneste som kan bevege seg der uten å tråkke gjennom. Leter den etter mat? Hva kan ligge utpå der, som er godt å spise for en liten fugl?
Den kan ikke veie stort. Noen steder ser det ut som om den går på åpent vann.
Bonden får ikke med seg dette, han er langt vekk akkurat nå. Sikkert på en veldig høy fjelltopp, der han har klatret opp med bikkja på ryggen, og nå skuer ned på verden. Han er en fin mann, Bonden min. Det skal ikke så mye til for at han er fornøyd.
Ren luft, friskt vann og høye fjell holder lenge.Og kanskje en boks med cola til bålbrødskiva.

En god strekk etterpå ser han utover vannet, oppdager Linerla og følger nøye med.
- Det er jaggu vår. Vi får setta utpå båten snart, så du får litt å drive med her oppe.
Er det ikke rart?
Han tror faktisk jeg kjeder meg når jeg står helt stille og ser ut av vinduet.